Trengte noe annet

Marianne Antonsen gikk til psykolog i mange år, men oppdaget at hun også trengte noe annet.

– Det er noe annet å sitte i gruppe med andre som er i samme situasjon som en selv, sier Marianne. Hun er trebarnsmor og har en sønn som har vært rusavhengig i åtte år. Marianne hadde aldri tenkt at selvhjelp var noe man kunne bruke i nære relasjoner til personer med rusavhengighet. Nå går hun i en selvhjelpsgruppe i tillegg til å gå til psykolog. – Det har lettet min og vår situasjon veldig, forteller hun.

Fra kakling til nytte

Alle deltakerne i selvhjelpsgruppa til Marianne har nære relasjoner til personer med rusavhengighet. Gruppa har eksistert i snart ett år, men Marianne forteller at de har brukt tid på å finne sin form på møtene i gruppa. – Det er først de siste par månedene at vi i gruppa virkelig har funnet ut av ting. Til gjengjeld er vi veldig stolte og høye på oss selv nå fordi vi får så mye utbytte av å gå i gruppa, forteller Marianne lattermildt. I starten surra de litt og ble en litt sånn kaklehøne-klubb fordi de ikke visste akkurat hvordan de skulle styre gruppa. – I tillegg var det litt nytt og uvant at vi skulle styre oss selv. Løsningen ble at vi alle satte ord på hva vi ønsket med å være med i gruppa, forteller hun.

Nå er gruppa kommet ordentlig i gang, de er trygge på hverandre og gruppedeltakerne gir av seg selv på møtene. – Nå starter vi alltid med en runde hvor alle kan si litt om hva som skjer i livet sitt her og nå, kanskje gruer vi oss til noe eller lignende, forklarer Marianne.

Tøffe historier

Det å ha personer med rusproblemer i nære relasjoner er fortsatt skambelagt. Det har også vært en utfordring for deltakerne i selvhjelpsgruppa ettersom mange i gruppa ikke har prata med noen om dette tidligere. – Da vi møttes første gang hadde mange av oss et veldig stort behov for å snakke. Noen av oss burde kanskje hatt hjelp allerede for 30 år siden, forklarer Marianne. Gruppa holdt på å løses opp, men med denne nye iveren går de inn i et nytt år sammen. – Jeg føler at det hjelper mye å ha gruppa. Det er en ny, rar trygghet, sier Marianne.

Ønsker å hjelpe andre

De passer på å ikke gi for mange råd i gruppa, men de gir hverandre forslag om hvordan de kan håndtere ulike situasjoner. – Du får så mye hjelp i å hjelpe andre og ved å lære at det å lytte er like viktig som å dele. Det er så fint å snakke om det du har behov for akkurat der og da. For min egen del føler jeg at gruppa har bidratt til å gjøre hverdagen enklere. Nå går jeg på møtene for meg selv, ikke for sønnen og familien min, sier Marianne.

Marianne og to andre i selvhjelpsgruppa hennes har valgt å være åpne om at de går i en selvhjelpsgruppe og har blant annet vært i kontakt med helsestasjon, leger og politi, yrkesgrupper som har koblinger til rus. – Vi har valgt å være kontaktpersoner for å hjelpe andre i samme situasjon, forteller Marianne.