Ta først på din egen oksygenmaske, før du hjelper andre

Sist oppdatert: 16 september 2019

Gro hadde et familiemedlem med en alvorlig psykisk sykdom. For pårørende handler hverdagen ofte om de andre og de andres behov. I selvhjelpsgruppa skulle det handle om å ta ansvar for seg selv også.

 Gro har skrevet ned sine tanker har erfaringer fra en selvhjelpsgruppe for pårørende til mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Dette er utdrag av et foredrag hun har holdt:

Utgangspunktet for at vi kom sammen, var at vi søkte støtte til å takle det å være nære pårørende til personer med alvorlig psykisk sykdom. Vi ønsket oss, og fikk, en arena der vi kunne snakke om våre opplevelser med noen som hadde vært borti liknende situasjoner, og ønsket støtte til å takle de mange sterke, og ofte motstridende, følelsene som kunne oppstå i forbindelse med våre familiemedlemmers sykdom: sjokk, redsel, medlidenhet, bekymring, sinne, skyldfølelse, og ikke minst en dyp sorg. Det å treffe likesinnede bidro til å normalisere egne reaksjoner, og det var viktig for oss alle. Svært sentralt i disse gruppene sto imidlertid spørsmålet om retten til selv å ha det bra når noen nær oss hadde det så dårlig.

For pårørende til alvorlig syke mennesker handler hverdagen i stor grad om de andre og de andres behov. Og vi som møttes i disse gruppene har følt, og tatt, mye ansvar for den syke. I selvhjelpsgruppa skulle det handle om å ta ansvar for seg selv også. Det vil si å snakke og handle ut fra seg selv. Egentlig er det mitt fremste ansvar. Egentlig er det først da jeg kan være noe for andre, når jeg er noe for meg selv.

Redd
Illustrajonsbilde. Foto: Depositphoto.

Erfaringer fra selvhjelpsgruppearbeidet:

Gradvis ble oppmerksomheten blant oss i gruppa vendt bort fra våre syke søsken eller foreldre og over på oss selv. Vi ble opptatt av å bygge opp oss selv, og ville prøve å utvide vår måte å være i verden på for at det ikke skulle være så trangt. Gruppa ble et sted å prøve ut dette. Pårørenderollen betydde nå bare et felles utgangspunkt.

Jeg opplever i mye større grad enn før at jeg har et valg. Jeg går ikke automatisk inn i hjelperollen nå, men insisterer på å ha mitt eget liv også, selv om noen blir sure i første omgang. Og sånn er det i mange situasjoner - jeg vurderer mer hva jeg syns jeg kan og ikke kan, fordi jeg opplever at jeg kan velge, og fordi jeg syns jeg har rett til å ta vare på meg selv også.

Jeg vil si at jeg tror, ut fra våre erfaringer, det er et poeng at det ikke er en ledet gruppe.

Vi stiller på likefot, alle har vi ansvar for at gruppa skal fungere, for å tenke på hva vi vil ha ut av den, for å bidra til at vi får noe ut av den. Vi kan ikke lene oss på en leder, eventuelt skylde på dårlig lederskap om vi ikke synes det fungerer. Og det er det selvhjelp handler om, mener jeg. Å gi seg selv mulighet til å være aktør i eget liv.

Del på sosiale medier
Facebook
Twitter
LinkedIn
Wordpress Social Share Plugin powered by Ultimatelysocial