Selvhjelpsgrupper mot rusavhengighet

Sist oppdatert: 15 november 2019

Rusavhengighet er et problem som ofte krever langvarig behandling og oppfølging. Samtidig er mye av den behandling som drives akutt og tidsavgrenset.

I artikkelen «Selvhjelpsgrupper mot rusavhengighet» setter Trond Nergaard Bjerke,
som er forskningsleder rus ved Fagutviklingsenheten (Psykisk helse og rus) ved Universitetssykehuset i Nord Norge, fokus på virksomme mekanismer i selvhjelpsgrupper og hvordan selvhjelpstenkning kan få en plass i behandling. Artikkelen ble publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening 10. januar 2012.

For å få til kontinuitet i behandlingen av ruslidelser trengs det større vekt på modeller med et langsiktig perspektiv, der det er god overlapping mellom de løpende og de vedvarende innsatsene skriver Nergaard Bjerke i artikkelen. Han ser nærmere på virksomme faktorer i selvhjelpsmetodikken slik det praktiseres i 12-trinns selvhjelpsgrupper i organisasjoner som Anonyme alkoholikere (AA) og Anonyme narkomane (NA).

Illustrasjonsbilde. Foto: Depositphoto.

Nergaard Bjerke påpeker at selvhjelpsgruppene representerer et langsiktig og lett tilgjengelig tilbud til rusmiddelavhengige – ikke bare som en type ettervern etter annen behandling, men også som et aktuelt tiltak mens man venter på behandling.

Det fremheves i artikkelen at deling av personlige historier i selvhjelpsgrupper muliggjør gjenkjennelse, identifisering og etablering av en felles mening i selvhjelpsgruppene. Å få dele sin historie er forløsende for mange.

Likeverdighet er sentralt i selvhjelpsgrupper som arbeidsform. Det dannes sterke sosiale bånd mellom medlemmene, noe som resulterer i en opplevelse av tilhørighet og fellesskap for den enkelte. Alle har samme rolle, pasient-profesjonell-relasjonen er fraværende noe som er med på å gjøre slike grupper virksomme. For mange oppleves skammen mindre når man søker bistand blant andre med samme problem.

Avslutningsvis i artikkelen tar Trond Nergaard Bjerke opp følgende:

"Prinsippet om gjensidig hjelp og hjelperterapimetoden kan utnyttes mer som en del av de eksisterende behandlingsmodellene vi allerede har i Norge i dag, enten de foregår i offentlig eller i privat regi. Det bør være en oppgave for fremtidig forskning og fagutvikling å studere hvordan det offentlige hjelpeapparatet og brukerne sammen kan opprette og drive slike arenaer der de "smittsomme" og positive rehabiliteringsforholdene får anledning til å virke og utvikle seg videre, også i ruspasienters nærmiljø. Spesialisthelsetjenesten kan naturligvis ikke overta eller drive slike arenaer, men de må ha en rolle. Spørsmålet er hvilken?"

Les artikkelen her

Del på sosiale medier
Facebook
Twitter
LinkedIn
Wordpress Social Share Plugin powered by Ultimatelysocial