Selvhjelp i medvirkningsprosesser

Sist oppdatert: 15 november 2019

Helsedirektoratet skriver dette om brukermedvirkning på sine nettsider: "Brukere har rett til å medvirke, og tjenestene har plikt til å involvere brukeren. Samtidig har brukermedvirkning en egenverdi, terapeutisk verdi og er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre tjenestene. Brukermedvirkning innebærer at brukeren betraktes som en likeverdig partner i diskusjoner og beslutninger som angår hans eller hennes problem." 

Før vi går nærmere inn på hvordan selvorganisert selvhjelp kan være et verktøy i brukermedvirkning er det nødvendig å sette begrepet inn i en sammenheng.  

Videre skriver direktoratet dette om begrunnelsen for brukermedvirkning:  
Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet, og er dermed ikke noe tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke. Brukere har rett til å medvirke, og tjenesten har plikt til å involvere brukere i undersøkelser, behandling og valg av tjenestetilbud.  

Brukermedvirkning er også et virkemiddel på flere nivå. Blant annet kan brukermedvirkning bidra til økt treffsikkerhet i forhold til utformingen og gjennomføringen av både generelle og individuelle tilbud.

Det handler om medvirkning både i egen behandling og egen endring, her er selvorganisert selvhjelp er et relevant verktøy, og det dreier seg om å ta erfaringskunnskap i bruk på systemnivå.  

Hva betyr brukermedvirkning? 

Begrepet brukermedvirkning må alltid settes inn i en sammenheng. Vi er brukere av noe: en tjeneste, et system, ikke brukere i oss selv. Medvirkningsprosesser skjer på to nivåer:  

Bakgrunnen og motivasjonen for arbeidet med brukermedvirkning kan tredeles: 

Mange og ulike politiske dokumenter beskriver behovet for medvirkning og brukerperspektiv, og det er rettighetsfestet bl.a. i Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1.  

Hvem er brukeren? 

Hva er egentlig en bruker? Brukerbegrepet kan enkelt defineres til at det er et menneske som frivillig eller ufrivillig søker hjelp og bistand fra profesjonelle.  

Begrepet bruker bør ikke benyttes uten at det defineres inn i en sammenheng, for eksempel brukere av kommunale helsetjenester eller distriktspsykiatriske poliklinikker (DPS) osv.  Det å eie et livsproblem betyr også å besitte kunnskap og erfaring. Denne kunnskapen er basis i arbeid med brukermedvirkning, enten det er på individ- eller systemnivå.  

Erfaringsbasert kunnskap fra rollen som bruker 

Å være bruker er å være i en rolle, deler av livet. Kunnskapen man har kan deles i tre områder: 

Mange har benyttet selvorganisert selvhjelp i egne endringsprosesser, enten alene eller i en selvhjelpsgruppe. Gjennom selvhjelpsarbeid har mennesker satt seg i stand til å ta sin egen kunnskap i bruk.  

Selvorganisert selvhjelp som verktøy i brukermedvirkning 

Egenkraftmobilisering og selvhjelpsforståelse danner grunnlag for å skape levende medvirkningsprosesser, både på individ- og systemnivå. På systemnivå handler det om brukerrepresentasjon i ulike organer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. For mange handler det om å sette seg i stand til å medvirke i sin egen behandlings- og helningsprosess.   

Om å sette seg i stand til å medvirke 

Erfaring fra arbeid med selvorganisert selvhjelp har synliggjort at styrkingsprosesser er nødvendig for å sette seg selv i posisjon til å fremme egne interesser i en behandlingsprosess. Erfaring har vist at selvhjelp er et godt verktøy for å få det til. Gjennom selvhjelpsprosesser henter den enkelte fram egen erfaringskunnskap, bearbeider egne livsproblemer og finner ord for disse. Til sammen er dette kunnskap som gjør det enklere å kunne delta i medvirkningsprosesser, både for seg selv og som representant for større grupper av brukere.  

Møtet mellom erfaringsbasert og teoretisk kunnskap 

Et møte mellom bruker og hjelper, er et møte mellom erfaringsbasert og teoretisk kunnskap og mellom to roller. I stedet for å låse folk fast i roller og skape ytterligere avhengighet, kan møtene være med på å skape ny kunnskap. Utfordringen i hjelperrollen er å tåle brukerens situasjon, å tåle brukerens smerte.  

Systemene kan ikke samhandle 

Organisasjoner, instanser eller offentlige enheter kan ikke samhandle, det som kan gjøres er å sette opp systemer for organisert samarbeid. Det er individene i systemene som samhandler. Uten at man dermed skal individualisere ansvaret for samhandling og samarbeid. Uten at den enkelte styrker seg selv til å våge å stå i møtet med et annet menneske, vil man ikke lykkes med å skape samhandling, bare organisatoriske rammer for samarbeid.  

Medvirkningsprosesser forutsetter: 

Selvhjelp er et bidrag for å aktivere de ressursene som hver enkelt har og som kan skape gode medvirkningsprosesser.  

Brukermedvirkning på systemnivå 

Organisert brukermedvirkning på systemnivå finner sted i mange ulike sammenhenger: i helseforetakene, i kommunene, på de enkelte tjenestestedene. Som oftest skjer dette gjennom ulike bruker- og pasientorganisasjoner. Mange av disse driver et utstrakt skoleringsarbeid for brukerrepresentanter.  

Kunnskap generert gjennom selvhjelpsgruppearbeid og som deretter blir systematisert vil styrke medvirkningsarbeidet på systemnivå.  

Les mer:

Helsenorge.no (om brukermedvirkning) 
Helsedirektoratet (om brukermedvirkning) 
Helsebiblioteket.no (om brukermedvirkning) 
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse 
Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (om brukermedvirkning) 
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (aktuelle publikasjoner) 
Mental Helse Norge (om brukermedvirkning)

Del på sosiale medier
Facebook
Twitter
LinkedIn
Wordpress Social Share Plugin powered by Ultimatelysocial