Refleksjoner om selvhjelp

Sist oppdatert: 17 februar 2020.

Vår nye kollega Hilde Aspholt Brennhovd har nettopp startet sitt arbeid som rådgiver i Selvhjelp Norge. Hun møtte Selvhjelp Norge første gang gjennom sin jobb i Kreftforeningen. Her deler hun sine refleksjoner om selve livet og noen tanker om selvhjelp.

Men aller først - Hilde deler sin arbeidstid mellom to av våre distriktskontorer:
60 % tilknyttet distriktskontoret for Oslo, Viken eksklusiv Buskerud og
40 % tilknyttet distriktskontoret for Vestfold og Telemark og Buskerud i Viken.

Hilde starter arbeidet med å bli kjent med Selvhjelp Norges områder og arbeidsmåter. Hun vil i tiden fremover jobbe med nettverk og erfaringssamlinger, utadrettet mot gamle og nye samarbeidspartnere.

Hilde begynte i jobben i slutten av januar og allerede nå er hun utfordret på å reflektere rundt selvhjelp og mestring sett med "friske øyne". Hvorfor er selvhjelp et supplement og alternativ til andre aktiviteter når det røyner på?

Her er Hildes refleksjoner:

Ute er det en mild vinter, med anelse av vår i luften.  Livet kjennes slik nå for meg, de kalde vinternettene er borte og det går mot lysere tider. Nye tider, vår og sommer står for tur. For et år siden var livet ganske så annerledes. Jeg ble brått syk. Sykehusinnleggelse, uvisshet og med alvorlige diagnoser hengende over meg, var livet ganske krevende. Mange spørsmål, og lite svar var den perioden preget av. Hvordan livet ville se ut om et års tid var helt åpent. Ville jeg overleve? Ikke det heller hadde jeg svar på. Så ett år etterpå er det helt utrolig å tenke på denne reisen dette året har vært. At jeg nå er i et veiskille med ny jobb hadde jeg ikke trodd for et halvt år siden.

Noen ganger tar livet en u-sving. Sykdom, ulykker, sorg og kriser kan stå for døren. Da jeg mistet fotfestet, kjente på kaos og hodet var fullt av spørsmål, ble det viktig for meg finne noe håndfast, noe å lene seg mot. Et anker. Hva kan være et anker for oss mennesker? Hva kan vi holde fast i når det røyner på?

Bokhandlene er full av bøker som har ulike svar. På hva som hjelper oss, hva vi bør ha fokus på. Det er mye gull der, men det er jo ikke alltid vi har krefter til å gå den veien selv.

Åpenhet, strev og lysglimt

Noe som hjalp meg, var åpenhet. Da jeg valgte å være åpen om livet, delte andre sine historier. I det møttes vi, i livsprat om livet.

Det er en stor kraft i å bli berørt og la seg berøre av andre. Selv om historiene våre er ulike, er det mange ganger opplevelsene, tanker og følelser er veldig gjenkjennbare.

For livet går ikke alltid opp. Alt går ikke på skinner. Det er som et puslespill der brikkene av og til ikke passer, uansett hvor mye vi prøver. Iblant kommer og tanken på at det meste er på stell hos andre, bare ikke hos en selv. Selv om det ikke stemmer, kan vi lure oss selv med slike tanker.

Så er jo ikke livet heller svart hvitt. En kan streve med noe, men det betyr ikke at alt er vanskelig. Hva er lysglimtene? Ikke like lett å se alltid, andre ganger ser en flere.

Er det ikke fascinerende at vi ett øyeblikk kan oppleve alt som kaotisk, vanskelig og håpløst. Men så kan det komme et skifte selv om ikke omstendighetene er endret? Det handler jo om meg, mine følelser og tanker. Det påvirker hvordan jeg opplever hele situasjonen.  

Hva er det som hjelper?

Både gjennom jobb som sykepleier i mange år og i min hverdag har jeg møtt mange mennesker som strever med ulike ting i livet. Hva hjelper når livet stormer? Hva gir styrke? Mange opplever det godt å kunne få dele sine tanker og følelser med andre. Noen ganger er det godt å snakke med en profesjonell. Andre ganger er det å møte et medmenneske som orker å romme det livet er nå. Hva trenger vi når det røyner på? Min opplevelse er at det sjelden er råd og svar som er det beste, men at noen orket å gå veien sammen med deg. Å kjenne på at en ikke er alene. Som en ungdom som hadde mistet pappaen sin sa til meg en gang.”Det er så godt å møte andre som har hatt det som meg, der slipper jeg å være redd for at jeg må trøste dem når jeg forteller min historie. For de vet jo hvordan det er. De tåler å høre det vonde. Jeg trenger ikke ta hensyn, bare være meg selv. Da kjenner jeg meg mindre alene.”

Verdien av selvhjelp

Når jeg ser tilbake tenker jeg at selvhjelpsgrupper kunne vært en stor verdi for mange. Både for meg selv, og mange i mitt nettverk, pasienter og pårørende. Akkurat fordi at vi i en selvhjelpsgruppe kan snakke om livet slik som det er, og det kan gi oss styrke til å leve i livet slik som det er. En kjenner seg ikke så alene. Det er jo i møte med andre vi også møter oss selv. Der justeres, slipes og formes vi. Hvordan får vi vite om selvhjelpsgrupper? Og hva tenker folk om selvhjelp?

Hvordan kan folk flest finne ut om dette er noe for dem? Når jeg nå har fortalt venner og bekjente om min nye jobb, er det mange som ikke har hørt om Selvhjelp Norge. Er det en godt bevart hemmelighet? Alle jeg har pratet med er enig i verdien i å dele erfaringer. Verdien av å møte andre i lignende situasjon. Verdien av å ha noen å dele livspraten med. Og å ha noen utenom venner og familie som en kan prate med. Der kan en fortelle sin historie uten å ta spesielle hensyn. Noen kan være redd for at det blir for mye negativt fokus i en selvhjelpsgruppe. Andre kan være skeptiske og tenke: Hvem er de jeg skal være i gruppe med, tenk om de er helt annerledes enn meg?

I min tidligere jobb i Kreftforeningen har jeg jobbet med å lage ulike møteplasser til pasienter og pårørende. Her utøves mye selvhjelp. Noen steder er det ledet av frivillige. Som Treffpunkt, tilbudet til barn og unge som pårørende og etterlatt. Verdien i å møte andre i lignende situasjon er viktig. Sammen er man mindre alene.

Mitt møte med Selvhjelp Norge var gjennom min jobb i Kreftforeningen. Sammen satt vi i gang pårørendegrupper og møtesteder for kreftpasienter og pårørende. Grupper som er helt selvstyrt.

Responsen har vært veldig positiv. Pårørende har gitt tilbakemeldinger på at det har hatt en enorm verdi for dem å møte andre i lignende situasjon.  

Avdeling for mestring

Håvard Aagesen er tidligere kreftpasient og forfatter av boken Ingenmannsland. Han har holdt mange foredrag om sin historie. Da han var ferdigbehandlet for sin kreft savnet han oppfølging på en avdeling for mestring. Da jeg hørte han fortelle sin historie på en Temakveld i regi av Kreftforeningen tenkte jeg: Her er jo avdelingen for mestring. I den salen satt det over 50 personer som var berørt av kreft på ulike måter. Historier og opplevelser ble delt. Felleskapet over at livet ikke bare er godt, men og kan være røft, preget kvelden. I møtet med andre, møter vi oss selv. Når vi deler livsprat berøres vi og vi styrker oss selv.

Selvhjelp og selvhjelpsgrupper kan være en av "avdelingene for mestring" som Håvard savnet.   

Emosjonell styrketrening

Journalist, forfatter og foredragsholder Kathrine Aspaas er en person som snakker om å bygge emosjonell muskulatur. Hun snakker om viktigheten av å dele «vinternettene våre» Hun skriver: "Kan det å dele vinternetter gjøre oss bedre rustet til å komme oss gjennom den neste? Kan vi hjelpe hverandre å være stolte av hva vi har vært gjennom? Ikke feie det under teppet, eller luske rundt med arrene våre, men sette dem på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv? Blir ikke nattseilasen litt lettere dersom vi vet at vi reiser sammen? At opplevelsene våre har mange likhetstrekk? At vi er hverandres hjelpere og utfordrere underveis? Medforfattere i hverandres liv."

Emosjonell styrketrening handler om at vi som mennesker får følelsesmessig innsikt. Tar innover oss følelsene og tankene livet byr på. Våge å åpne opp og dele. Og om å lytte til andre.

Jeg tenker at selvhjelpsgruppa er et sted der vi kan styrke vår emosjonelle muskulatur. Et sted vi blir bedre kjent med oss selv og andre. Vi blir mer bevisst på følelser og tanker. Hva livet gjør med oss og hva gjør vi med livet slik som det er akkurat nå. Å ikke kjenne seg alene, kjenne på tilhørighet og felleskap som rommer hele oss kan være lindrende, ja i mine øyne helende.

Alminneliggjøring

Jeg tenker vi må alminneliggjøre det å gå i en selvhjelpsgruppe. Hvem kan vel ikke trenge en gruppe for livsprat og muligheten til å snakke om det som tynger? Dette er noe av min motivasjon for å starte i Selvhjelp Norge. I vår verden er verdier som bærekraftighet, sparing, effektivisering og økonomisering viktig. Selvhjelp er ikke bare nødvendig for oss som mennesker, men også for oss som samfunn. Et viktig supplement til de offentlige helsetjenester, men også et viktig tiltak før vi trenger helsetjenester. Jeg tenker det er bærekraftig, forebyggende, effektivt og ikke minst en stor økonomisk gevinst både for oss som enkeltindivid og samfunn.

Jeg heier på selvhjelp i alle livets sesonger. Jeg heier på å alminneliggjøre en selvhjelpsgruppe. Jeg heier på «avdelinger for mestring». Som er der når vi mennesker skaper møter for hverandre. Jeg gleder meg til å ta fatt på dette arbeidet!

Del på sosiale medier
Facebook
Twitter
LinkedIn
Wordpress Social Share Plugin powered by Ultimatelysocial