Om å sette seg selv i førersetet

Etter mange år med kroniske ryggsmerter er Hanne Oddstad inderlig lei av å være pasient. Hun vil ikke behandles. Hun vil handle selv, og hun mener at jobbing i selvhjelpsgruppe har hjulpet henne til å finne ut hva hun trenger.

Hanne Oddstad (57) er ryggpasient og kom i kontakt med Norsk Selvhjelpsforum gjennom Ryggforeningen.

Har satt meg selv i førersetet

Norsk Selvhjelpsforum kom og holdt kurs for oss med tanke på å starte en selvhjelpsgruppe. Sju stykker var interessert, men dessverre var vi bare damer. Det er synd, for jeg tror det er viktig med ulike kjønn. Fordelen vår var at vi var ulike i alder. Fra 34 til 60 år.

Hvorfor jeg ville starte med selvhjelp? Egentlig handlet det først og fremst om ansvarsbevissthet. Jeg satt i styret i Ryggforeningen, og jeg syntes at jeg måtte finne ut hva dette var. Men jeg var også nysgjerrig for min egen del. Nå er jeg ufør, men i mitt yrkesliv har jeg jobbet mye med endringsproblematikk, og jeg opplevde at tanken bak selvhjelpen var besnærende. Særlig slagordet om å ta kreftene tilbake.

Lei av pasientrollen

– Jeg hadde jobbet med sorgprosessen knyttet til å miste arbeidet mitt. Hadde blant annet vært på rehabiliteringssenteret i Rauland, der det ble snakket mye om sorg og tap. Og jeg trodde at jeg hadde godtatt det. Jeg lekte kjekk og grei, men jeg oppdaget etterhvert at jeg hadde jobbet på en måte som skapte avstand. Jeg hadde ikke tatt sorgen og savnet skikkelig innover meg.

Det er noe med å være syk uten at det synes. Jeg bruker ikke stokk eller rullestol. Jeg har ikke engang et plaster som viser at noe er i veien. Andre kan ha problemer med å forstå at du er syk, og det blir lett til at du prøver å skyve det bort selv også. Da jeg kom i kontakt med Norsk Selvhjelpsforum hadde jeg vært syk lenge. Jeg var veldig lei av å være pasient. Lei av å bli behandlet. LEI! “Fra behandling til handling” var et uttrykk som traff meg, og jeg syntes introduksjonskurset vi hadde var veldig interessant. Men dette er en type arbeid som du ikke forstår så mye av før du virkelig har gått inn i det, og i starten var jeg veldig ambivalent. Jeg kjente at det var vekket noe i meg som jeg hadde lyst til å utforske. Men jeg visste ikke hva, og jeg visste heller ikke hvordan vi skulle jobbe.

Helt ulike personer

– Vi sju som skulle jobbe sammen var helt ulike mennesketyper. Jeg, som er gammel byråkrat, var for eksempel vant til å forholde meg til instrukser. Mens det var andre som ikke brydde seg om retningslinjene vi fikk. De trodde at de var i en prateklubb. Det var et problem, og jeg regner med at akkurat dette er temmelig vanlig. For oss ble det et grunnlag for læring. Jeg måtte for eksempel lære meg til å si i fra. Si: – Nei, dette gidder jeg ikke å høre på.

Nå har vi holdt på i snart to år, og vi møtes fortsatt hver uke. Vi holder oss til boken. Møtene starter presis, og vi stopper etter to timer – nesten på sekundet. Hvert møte åpner med en runde rundt bordet. Vi forteller hvordan vi har det her og nå. Én kan være opprørt fordi hun ikke fikk sitteplass på trikken. Én kan være glad. Vi snakker om det som opptar oss, og den som tar ordet får lov til å snakke seg ferdig – uten å bli avbrutt. Det der er noe vi har strevd med. I en vanlig samtale blander man seg jo inn. Man stiller spørsmål. Bryter av. Her gjør vi ikke det. Vi har stor respekt for den som snakker, og det er viktig at personen som har ordet får fortelle det hun vil. Det som sies kan vekke følelser og assosiasjoner hos oss andre, men vi kan selvfølgelig også oppleve at det som sies ikke vekker noen som helst interesse. Likevel lar vi personen snakke ferdig.

Lærer å lytte

– Ved å lytte uten å avbryte, lærer du å lytte på en annen måte. Du sitter ikke der og forbereder spørsmål eller innspill, men du hører virkelig etter. Jeg tror det åpner opp for assosiasjoner, og jeg tror man kommer i kontakt med noe dypere i seg selv. Faren er naturligvis at én kan beholde ordet i det uendelige – eller at det bare blir utveksling av gode historier. Men slik har det ikke blitt hos oss. Det vi forteller må virkelig ha angått oss. Det betyr at du virkelig får øve deg – både på å velge ut hva du vil snakke om, og hva du vil være med på. Dersom noen vil bruke samtalerunden til “venninneprat” er det opp til meg å melde fra at jeg ikke gidder å bruke tiden min på denslags.

Konflikter oppstår naturligvis, og det er viktig å få være i konflikt med noen som ikke er en partner, en venn eller en kollega. I en selvhjelpsgruppe oppstår nære relasjoner, men det er samtidig veldig uforpliktende. Det betyr at du kan våge konfliktene. Gruppen blir en flott treningsarena.

Å dra nytte av hverandres erfaringer

– Disse to årene i selvhjelpsgruppe har gjort noe med meg som menneske. Jeg er blitt flinkere til å lytte – også til meg selv. Sette grenser. Ikke strekke seg for langt i forhold til andre… Jeg utfordrer meg stadig på den biten der.

Snillisme har ingen hensikt, så mye har jeg skjønt. Det gjelder i mange sammenhenger, og ikke minst gjelder det innad i gruppa. Du skal være høflig og redelig, men vi er ikke der for å være venninner. Vi er der for å dra nytte av hverandres erfaringer mens vi jobber for å få sveis på eget liv.

Felles problem?

Betyr det at felles problematikk er nødvendig? Vi har snakket om det, og personlig tror jeg ikke det er nødvendig at alle i en gruppe har samme lidelse. Vi ryggpasienter kan for eksempel jobbe sammen med reumatikere. Vi har jo det felles at vi er kronisk syke. Jeg tror også det er viktig å ha felles erfaringer rundt smerte og tap av funksjon.

Smerte som ressurs?

Dette med smerte som ressurs var vanskelig. Hva er smerte? For meg ble Solbjørgs definisjon temmelig fjern. Min smerte måtte da være annerledes enn angstsmerten? Jeg hang meg virkelig opp i dette i begynnelsen, men så kom jeg til at følelsen av smerte er individuell – den oppleves forskjellig selv av folk med samme lidelse. Etterhvert slo jeg meg til ro med at smerte egentlig bare er et ord på en tilstand som ikke er ok. Og jeg tenkte at det interessante for meg var å få en annen innfallsvinkel til mine egne smerter. Til mitt eget liv.

Annet forhold til behandlere

– Det viktigste jeg har lært er å si ifra. Jeg er blitt flinkere til å definere hva som er godt for meg. Grensesetting er veldig viktig, ikke minst i forhold til behandlere. Selvhjelpsgruppa er en veldig fin arena å øve seg på. Når jeg våger å si i fra i gruppa, kan jeg også våge å si ifra til legen. Om det har gitt seg konkrete utslag i forhold til mine behandlere? Ja, i den forstand at jeg er der at jeg har bestemt meg for å ikke ha så mye behandling. Jeg vil ikke bruke så mange medikamenter. Jeg vil heller ikke ta imot så mange gode råd.

Rådgiving og grensesetting

Jeg har fått veldig mange gode råd opp gjennom årene. Fra venner, bekjente – folk som vil hjelpe meg. Jeg vet at det er godt ment, men jeg kan ikke vingle fra det ene til det andre. Jeg har vært nødt til å lære å si “nei takk”, på en skikkelig måte. Det er grensesetting. Det er å plassere meg selv i førersetet i mitt eget liv.

Selvhjelpsjobbingen har gjort meg bevisst. Jeg kjenner etter og reflekterer. Hvorfor reagerte jeg sånn? Vil jeg dette? Ta tak i følelsene, her og nå, hele tiden. Dette har vi terpet og terpet på i gruppa. Kronikere som oss er flinke til å skyve vekk. “Bare det blir varmere”, “til våren blir det bedre”…tenker vi. Det vi må lære er å ta ansvar for øyeblikket.

Må leve med smerten

– All erfaring tilsier at vi ikke blir bedre. Kroniske smertepasienter har det ille til alle årstider. Vi kan ikke sitte og vente på våren, vi må gå inn i smerten og erkjenne den. Fremfor å bruke resurser på å ønske smertene bort, må vi bruke energien vår på å finne ut hvordan vi skal leve med den, og her tror jeg at selvhjelp er et viktig verktøy. Jeg ivrer for å få igang flere grupper i Ryggforeningen, men det er ikke så lett å få folk interessert. Det kan enten være at de ikke forstår hva det skal være godt for, eller at de frykter at de må “vrenge sjela”. Men det stemmer ikke. Du sier aldri mer enn du selv vil. Poenget er at du må ville endring. Du må være motivert. Uten motivasjon kommer du ingen vei – heller ikke i en selvhjelpsgruppe.