Nytt nettverk ble avgjørende

Sist oppdatert: 16 september 2019

Å endre adferd er ikke så enkelt i samvær med mennesker som har kjent deg lenge. I selvhjelpsgruppa kunne jeg starte med blanke ark og øve meg på å være "den nye" Nils i sammenhenger hvor ingen hadde noe bilde av meg fra før.

Nils (61) er selvstendig næringsdrivende. Han har angst, og jobber som igangsetter i Angstringen.

Han kontaktet Angstringen, og han meldte seg inn i en venneforening. Nå er Nils i ferd med å bygge opp et helt nytt nettverk - og et helt nytt syn på seg selv.

- Jeg hadde hjertebank og var kortpustet. Plutselig kunne det stoppe opp for meg når jeg snakket. Jeg tålte ikke at mobiltelefonen ringte. Kort sagt: Jeg var midt inne i en personlig krise og redd for det meste.

En dag satt jeg på venteværelset hos tannlegen og leste en brosjyre om angst og angstsymptomer. - Jøss, tenkte jeg. Det der var jo meg. Da jeg kom hjem ringte jeg Angstringen og ble invitert på et åpent møte. Det var høsten 2001. I desember fikk jeg beskjed om at det skulle settes i gang en ny gruppe.

To år tidligere hadde jeg meldt meg inn i en venneforening. Etter et vanskelig samlivsbrudd hadde jeg mistet kontakten med familie og gamle venner. Det var forferdelig. Men det innebar også at jeg ble tvunget til å jobbe bevisst for å skaffe meg en helt ny bekjentskapskrets, og det viste seg å være veldig sunt for meg.

Folk
Illustrajonsbilde. Foto: Depositphoto.

Å endre adferd er ikke så enkelt i samvær med mennesker som har kjent deg lenge. Jeg kunne starte med blanke ark og øve meg på å være "den nye" Nils i sammenhenger hvor ingen hadde noe bilde av meg fra før. Jeg kom inn i en positiv spiral, fikk ny aksept og en følelse av å bli godtatt for den jeg var - ikke for det jeg gjorde. I selvhjelpsgruppa våget jeg å si og gjøre ting som jeg aldri hadde våget i forhold til mitt gamle nettverk, men det tok tid før gruppa fungerte.

Satset på fagfolk

På oppstartmøtet var vi 12-14 stykker. Vi måtte dele oss i to, og i min gruppe ble vi seks. Men ganske raskt var vi nede i fire, og vi ga beskjed om at vi ønsket oss flere deltakere. Resultatet ble at vi slo oss sammen med en annen gruppe, som også hadde hatt frafall. Denne gruppa hadde holdt på i flere år. De var godt sammensveiset og hadde mye kontakt utenom møtene. Om det var et problem? Ikke for meg. Jeg opplevde gjenkjennelse, selv om de andre hadde kommet lenger i sine prosesser. Og jeg syntes at samarbeidet var fruktbart. Jeg ville jobbe, og før jeg startet i gruppe hadde jeg prøvd ulike måter å jobbe på.

I starten satset jeg kun på fagfolk. Jeg konsulterte noen leger og psykologer jeg kjente, og de forstod og forstod. Jeg fikk såkalt "støtte", men i etterkant ser jeg at det som i virkeligheten skjedde var at jeg fikk trigget min følelse av å være et offer. Så kom jeg til en psykiater, som trykket på de såre punktene og fikk meg til å se at jeg måtte ta tak i det vonde. Denne psykiateren gikk jeg til en stund også etter at jeg hadde begynt med selvhjelp, og han gjorde en god jobb. Jeg innså at jeg hadde vært for ettergivende og uklar. Gradvis forsto jeg at jeg måtte begynne å se innover for å finne ut hvem jeg egentlig var - og er.

Jeg hadde gått hos psykolog, psykiater og allmennlege i tre år, da jeg valgte å slutte i terapi. Jeg fant ut at jeg ville fortsette arbeidet sammen med gruppa og i det nye vennenettverket jeg var i ferd med å opparbeide meg. Det virkelige snupunktet kom på et møte i selvhjelpsgruppa.

Vendepunktet

- En av deltakerne fortalte om sin egen livssituasjon, og det var hundre prosent speiling. Jeg kjente meg så til de grader igjen, og jeg så at han var på full fart ned i den samme grøfta som jeg hadde havnet i. Helt spontant brøt jeg inn. - Du må gjøre noe med situasjonen din, og du må gjøre det NÅ, sa jeg. Dette var svært tidlig i prosessen, og i ettertid har jeg forstått at man ikke skal si slikt. Man skal være forsiktig med å gå inn og fortelle andre hvordan de skal leve livene sine.

Jeg hadde altså oppført meg "feil", men det skulle vise seg å bli riktig likevel. Han jeg hadde snakket til, kom og takket meg, og for min egen del var det utrolig viktig at jeg våget å ta ut det jeg følte der og da. Kanskje for første gang.

Min natur er slik at jeg har lett for å tenke fram og tilbake før jeg sier noe. Jeg spiller mye mental sjakk før jeg kommer med mine reaksjoner, og jeg har trøbbel med å ta ut følelsene. Men denne gangen våget jeg. Jeg fikk positiv tilbakemelding, og siden har jeg våget mer og mer. Det har gått opp for meg at jeg har brukt hele livet på å tilpasse meg. I situasjoner, i diskusjoner... Jeg har vært opptatt av andres meninger og følelser, mens jeg nå er opptatt av å finne ut hva Nils mener og vil. Jeg er ikke i tvil om at den lille hendelsen i selvhjelpsgruppa, der jeg våget å uttrykke min spontane mening, var det som satte endringsprosessen i gang. Og jeg er ikke i tvil om at det var tryggheten i gruppa som gjorde at jeg våget.

I selvhjelpsgruppa opplever du gjenkjennelse. Du møter mennesker som forstår deg, og som du selv kan forstå. Jeg har oppdaget at jeg faktisk er en ressursperson som folk lytter til. Også det har gitt meg økt selvtillit, men det har også lært meg å møte motbør.

Tok eller fikk plass?

Min historie er temmelig spesiell, og i den første gruppa konsentrerte mye av samtalen seg rundt meg og min situasjon. Ingen i gruppa sa noe om det, og jeg merket det ikke selv. Men så fortalte en av igangsetterne at noen hadde klaget. Jeg fikk beskjed om at jeg tok for stor plass, og jeg skjønte med en gang at det var riktig. Rent bortsett fra at jeg opplevde at jeg slett ikke hadde tatt plass. Oppmerksomheten var noe jeg hadde fått. Uansett: det ble en ubalanse som ikke var bra. Heldigvis endret det seg da vi ble slått sammen med den andre gruppa, og vi fikk flere å spre oppmerksomheten på.

- At jeg fikk klage via en igangsetter er egentlig ikke så rart. Dette var i begynnerfasen, og jeg kan skjønne at folk syntes det var vanskelig å si ting direkte. Det er jo nettopp her mye av angstproblematikken ligger. Nå, som jeg selv er igangsetter, er jeg bevisst på at problemer skal tas opp i gruppa, og at dette er et av de sentrale punktene i selvhjelpsarbeidet: Er det noe vi reagerer på har vi selv et ansvar for å melde fra. Det ansvaret må vi ta, men jeg er samtidig i tvil om at det er riktig å snakke om alt. Jeg har for eksempel blitt forsiktig med å fokusere på jobb og livet utenfor gruppa. Jeg er selvstendig næringsdrivende og jeg har vært i jobb under hele prosessen. Å tviholde på jobben har vært min mestringsstrategi, og jeg har opplevd at det kan være vanskelig å takle for andre. - Greit for deg, som er så ressurssterk, kan folk si. Jeg har skjønt at det å være i jobb gir en viss status, og det er lett å plassere meg på en pidestall hvor jeg ikke trives. Selv om jeg tilsynelatende har mestret en del, har jeg ingen grunn til å se ned på andre.

Offerrollen

- Lenge valgte jeg offerrollen som mestringsstrategi. Jeg gjemte meg bak den, men det var før jeg kom med i Angstringen og ble avslørt. I Angstringen blir du avslørt, det er nettopp det som er det fine. Jeg skjønte at jeg måtte se meg selv, og at jeg måtte være mer opptatt av mine egne reaksjoner enn av andres. Ta for eksempel mobiltelefonen. Jeg fikk hjerteklapp når den ringte, og jeg reagerte med å bli irritert på den som ringte. Men så begynte jeg å irritere meg over at jeg lot meg irritere, og da var jeg på riktig vei. Selvhjelpsgruppa har vært veldig viktig i dette bevisstgjøringsarbeidet.

De fleste har noe. En vond barndom, en syk datter, et opprivende samlivsbrudd. Det finnes alltid noe å gjemme seg bak for den som vil, og jeg husker en episode: En i gruppa henvendte seg til en annen og sa at han var lei av å høre om den gamle faren hans. Slike bemerkninger er tøffe å ta, men de er nyttige.

Å våge tydelighet 

Visst var det skummelt å oppdage at jeg har ansvar for min egen situasjon. Det har vært - og er - helt nødvendig å ha et nettverk som både pusher meg og holder meg oppe. Men det at jeg våget å være tydelig i gruppa, har gjort at jeg også våger å være tydelig andre steder. Jeg husker at jeg tenkte på det da jeg fikk en ny medarbeider. Jeg bestemte meg for å være direkte mot henne fra første stund, og vi hadde noen skikkelige fighter. Det ga meg hjertebank som bare rakker'n, men det funket! Vi har et veldig godt samarbeidsforhold.

Ofte må jeg minne meg selv om at angst er en positiv ressurs, som jeg håper at jeg beholder. Det er vanlig å bli klam i hendene i møte med nye mennesker. En viss angst er naturlig og nødvendig. Men for noen løper angsten løpsk og får oss til å reagere sterkere enn situasjonen tilsier, og da er vi over en grense. Slik jeg ser det, kan det ikke være noe mål å fjerne all angst. Men det er et mål å finne ut når - og hvorfor - angsten kommer.

Del på sosiale medier
Facebook
Twitter
LinkedIn
Wordpress Social Share Plugin powered by Ultimatelysocial