Lærer fremtidens helse- og sosialarbeidere om selvorganisert selvhjelp

Hvert år får flere hundre av framtidens helse- og sosialarbeidere undervisning i selvorganisert selvhjelp.

Studentene gir tilbakemelding om at kunnskapen styrker dem som hjelpere i sitt fremtidige yrke og gjør det lettere å se den enkeltes behov, ressurser og mulighet til å hjelpe seg selv. Målet er at alle studenter i helse- og sosialfag skal lære om selvorganisert selvhjelp.

Selvhjelp Norge er et nasjonalt kompetansemiljø for selvorganisert selvhjelp som jobber på oppdrag fra Helsedirektoratet. Selvhjelp Norge skal hjelpe utdanningene med kunnskap om selvorganisert selvhjelp.

Formidling av kunnskap om selvorganisert selvhjelp bidrar til at studentene kan bruke selvhjelpskunnskapen i sin fremtidige yrkesutøvelse når de møter mennesker som søker veiledning og hjelp. Kunnskapen vil også være nyttige for dem selv. Selvorganisert selvhjelp angår oss alle, uavhengig av rolle, fordi de fleste av oss møter problemer gjennom livet som vi trenger å håndtere på best mulig måte.

Mål: Obligatorisk for alle helse- og sosialarbeidere

Selvhjelp Norge har helt siden oppstart drevet undervisning av fremtidige helse- og sosialarbeidere. Undervisningen omfatter selvhjelpsforståelse og selvorganiserte selvhjelpsgrupper. I mange år har Selvhjelp Norge undervist ved høyskoler og universitet, både på bachelor og masternivå. Undervisningen omfatter sosionom, vernepleie og sykepleie, men også barnevern, fysioterapeuter og videreutdanning innen psykisk helse arbeid.

I 2017 startet Kunnskapsdepartementet arbeidet med å endre rammeplanen for helse- og sosialutdanningene, slik at de utvider fra åtte til 19 programgrupper, og dermed inkluderer alle helse- og sosialfagutdanningene som finnes i dag. I tillegg skal det jobbes med innholdet i hvert programfag.

Selvhjelp Norge jobber for at selvorganisert selvhjelp skal komme inn som obligatorisk pensum for alle de 19 programgruppene.

– Vi håper at vi får til dette. Det gjør at alle kommende helse- og sosialarbeidere får kunnskapen om selvorganisert selvhjelp og kan ta den i bruk i sin yrkesutøvelse, sier Astrid Steen Johansen, rådgiver hos Selvhjelp Norge og fagansvarlig for høyskoleundervisningen.

– Vi ser også at enkelte høyskoler allerede har gjort undervisningen obligatorisk for studentene, og det er vi glade for. Det er å følge anbefalingen fra Helsedirektoratet, og det er dit vi ønsker å komme, sier Astrid.

Tro på den enkeltes krefter og kunnskap – også i møte med problemer

Nye og komplekse problemer må møtes med nytenkning. Selvhjelpsforståelse og selvhjelpsgrupper bidrar i å utvikle velferdssamfunnet og folkehelseperspektivet, og løfter det helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeidet.

Det fritar ikke det offentliges ansvar for å hjelpe, men synliggjør at det også er nødvendig at den enkelte bruker egne ressurser for å håndtere ulike livsproblemer. Vi kan bruke selvhjelpsforståelsen selv, eller sammen med andre, for eksempel i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Eller kunnskapen kan gjøre at vi setter oss i stand til å be om hjelp fra andre, og at vi nyttiggjør oss hjelpen bedre.

– Innenfor tjenesteapparatet kan selvhjelpsforståelsen markere troen på menneskers iboende krefter også når livet er vanskelig. Med kunnskapen om selvorganisert selvhjelp kan kommende helse- og sosialarbeiderne støtte folks mulighet til å ta i bruk egen erfaringskunnskap og ressurser den dagen de oppsøker tjenesteapparatet, sier Astrid og legger til:

– Selvorganisert selvhjelp er en del av vår helseforståelse. Det er et fundament for livskvalitet og mening når vi møter livsutfordringer. Det gjør oss i stand til å håndtere livet og problemene bedre, selv om problemene og plagene nødvendigvis ikke blir borte.

Selvorganisert selvhjelp bygger på erkjennelsen av at vi alle har erfaringskunnskap og krefter vi kan mobilisere i møte med livsproblemer. Det handler om at vi tar ansvar for å gjøre noe med et problem vi har ved å ta eierskap til egne problemer. Eierskapet gir oss mulighet til å gjøre noe med problemene.

Hjelperen trenger ikke alltid å være eksperten

Inger Berit Stene har lang erfaring med å undervise studenter i de nordligste fylkene. Hun er daglig leder for Selvhjelp Norge distriktskontor for Nordland, Troms og Finnmark.

– Min erfaring er at studentene er usikre når de skal ut i første praksis. De har fått mye teori, men vet ikke alltid så mye om hvordan det er å møte virkeligheten der ute. Jeg formidler at de ikke trenger å sitte med fasiten og løsningene. Det viktige er å evne å være tilstede og lytte til behov. Hjelpe den andre i å hente frem egen erfaringskunnskap og ressurser. Rollen som hjelper er da å være en som går sammen med, ved siden av, sier Inger Berit, og fortsetter:

– Å fortelle folk hva de skal gjøre i ulike sammenhenger, og komme med forslag og løsninger på deres problem er ikke alltid det som fungerer best. Det er ikke alltid at rådene passer den som opplever problemet. Da er selvhjelpsforståelsen et godt middel for å hjelpe folk, slik at den enkelte selv kan ivareta sin egen helse og se mulighetene i eget liv.

Inger Berit er opptatt av at studentene forstår verdien av å ta i bruk selvhjelpsforståelsen: Det handler om å være ærlig med seg selv og ta tak i og erkjenne problemet, det smertefulle som du ønsker å endre på. Eventuelt erkjenne at du ikke kan endre problemet, men må leve med det. Og at alt det du opplever og tenker om å ha det slik du har det, er viktig kunnskap som du kan bruke i eget liv og egen hverdag. Selvorganisert selvhjelp er å ta kunnskapen i bruk, selv eller sammen med andre.

Nyttig kunnskap for fremtidige helse- og sosialarbeidere

Studentenes tilbakemeldinger fra evalueringsskjemaer viser at de er fornøyd med undervisningen om selvorganisert selvhjelp og at den er nyttig. Den forbereder dem på yrkeslivet. Kunnskapen bidrar til å gjøre dem mer robuste i yrkesrollen og i eget liv.

Den viktigste læringen studentene trekker frem er at de ser sammenhengen mellom praksis, erfaringskunnskap og teoriene de lærer på studiet sitt. Og at de blir styrket i troen på at de kan bli gode hjelpere fordi de greier å forstå brukerens behov bedre, og lytte til hva den enkelte forteller at den trenger hjelp og støtte til.

Dermed øker sannsynligheten for at tilrettelagt behandling og hjelp gir resultater, fordi den enkelte selv er aktiv i hjelpen som blir ytt.