Forskning på selvhjelp i rusfeltet – en oversikt

Sist oppdatert: 16 september 2019

En oppsummering av forskning på selvhjelp i rusfeltet viser at det internasjonalt er gjort mye forskning på dette området.

Hovedvekten er forskning knyttet til ulike 12-trinnsgrupper. Det er rimelig å anta at i den grad andre selvhjelpsgrupper ivaretar lignende funksjoner, vil forskningen om 12-trinnsgrupper være overførbar.

Forskningsoppsummeringen ble overlevert Helsedirektoratet i begynnelsen av januar 2010, men tegner et bilde av forskningen på området som det er verdt å ta med inn i framtiden. Oppsummeringen ble utarbeidet av John-Kåre Vederhus, ved Avd. for rus- og avhengighetsbehandling, Sørlandet Sykehus HF, på oppdrag fra Norsk selvhjelpsforum.

Forskningsoppsummeringen viser at den omfattende forskningen på selvhjelp i rusfeltet i hovedsak er gjort på 12-trinnsgrupper som Anonyme Alkoholikere og andre. Grunnen til dette er at ulike 12-trinnsgrupper representerer det mest omfattende systemet av selvhjelpsgrupper både for den som selv har et rusproblem og for pårørende.

Illustrasjonsbilde. Foto: Depositphoto.

Forskningsgjennomgangen beskriver ulike innfallsvinkler til forskning og gir en god oversikt (pr. 2009) over hva som finnes av relevant forskning på selvhjelp i rusfeltet.

Det er rimelig å anta at i den grad andre selvhjelpsgrupper ivaretar lignende funksjoner, vil forskningen om 12-trinnsgrupper være overførbar. En målsetning for feltet er å bringe andre grupper frem i lyset, både med tanke på etablering, praksis og forskning.

Forskningsoppsummeringen har fokus på virksomme mekanismer ved selvhjelpsgrupper og ser dette i lys av endringsteoretiske betraktninger, teorier om gruppeprosesser, sosiale teorier og empowerment.

Oppsummeringen påpeker at det er forskjell på behandlings- og selvhjelpsforskning. Det enkle faktum at selvhjelpsgrupper ikke er behandling, er det flere forskere som rett og slett overser, og ikke reflekterer over. De legger ukritisk kriterier fra behandlingsforskningen til grunn når de vurderer selvhjelpsgrupper.

Rapporten påpeker at for å øke sjansen for å lykkes i veien til et rusfritt liv, må behandlingstiltak på institusjon følges av tilstrekkelige ettervernstiltak i overgangen til en normal tilværelse. Her kommer selvhjelpsgrupper inn som en viktig supplerende mulighet. I motsetning til begrensninger i det offentlige behandlingsapparatet (ventetid, kapasitet og tilmålt tid i behandling m.v.), er det ingen byråkratiske hindringer for å delta i selvhjelpsgrupper. De er gratis å bruke, de har god tilgjengelighet (i alle fall mange byer), og en kan delta så lenge en ønsker og føler behov for det. De kan brukes både før, under og etter behandling, men også uavhengig av offentlige tiltak.

På denne bakgrunnen er det viktig å ta i bruk den kunnskapen om forskning på selvhjelp i rusfeltet representerer.

Rapporten kan leses her

Del på sosiale medier
Facebook
Twitter
LinkedIn
Wordpress Social Share Plugin powered by Ultimatelysocial