Fant hverdagsmotet gjennom selvhjelpsgruppe

– Jeg fant igjen gleden og tryggheten i meg selv, forteller Runar Fjellhaug om tiden han gikk i selvorganisert selvhjelpsgruppe.

Tjenestegjorde i Afghanistan

Runar Fjellhaug er født og oppvokst på et småbruk i Sørum som yngst av fire søsken. Han har tatt over småbruket og bor der nå. Runar er landbruksutdannet og har vært bonde i flere år.

I 2009 og 2010 valgte han å dra til Afghanistan som stabsoffiser i det Nasjonale støtteelementet og var der i til sammen to perioder. Han forteller at det ble seks kister å sende hjem. Selv om Runar ikke selv var i noen konkrete skuddepisoder, fikk han livets realiteter tett på. I samme periode mistet han også begge foreldrene sine.

Afghanistan ble også hans første møte med selvhjelp gjennom makkertjenesten i Forsvaret.

– Vi ble oppfordret til å snakke med en fortrolig makker om vi hadde en tung dag. Det var stikk i strid med det jeg hadde lært i oppveksten, om at vanskelige ting ikke skulle snakkes om.

Runars bror døde før han ble født, men det ble aldri snakket om. Selv om det preget familien.

– Så etter 40 år lærte jeg meg endelig å snakke.

Ønsket om å snakke med en fortrolig likemann var det Runar falt tilbake på når han møtte veggen for fire år siden. Han erkjente for seg selv at han hadde problemer og trengte hjelp og støtte, men at den som måtte gjøre hovedjobben var ham selv.

– Da var det bare å gyve på med krum hals. Jeg tenkte – hvem kan jeg snakke med? Jeg fikk hjelp fra en psykolog fra Forsvaret. I tillegg leste jeg om selvhjelp på nettet, og selvhjelp klang veldig i meg. Du kan hverken lese deg til sannheten eller bli den fortalt av en ekspert. Du må erfare den sjøl, sier Runar.

Fikk hjelp i selvorganisert selvhjelpsgruppe

På nyåret i 2014 startet Runar i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Ingen fagperson ledet gruppa. At gruppa var selvorganisert vil si at den var selvstyrt, og at gruppa ble «ledet» av faste rammer og prinsipper for samtale i en selvhjelpsgruppe. Rammene og prinsippene bygger på 30 års erfaring med selvorganiserte selvhjelpsgrupper.

Runar forteller at ingen kjente hverandre i gruppa fra før. Det gjorde det trygt å sette ord på de innerste tankene og følelsene. Han og de andre i gruppa bodde i ulike geografiske områder og møttes ikke på butikken, og ingen kjente de andres venner eller familie.

Gruppa besto av to menn og tre kvinner som hadde ulike problemer. Noen hadde opplevd samlivsproblemer, andre hadde psykiske problemer eller opplevde utfordringer i arbeidslivet. Felles var at de hadde problemer de selv ønsket å gjøre noe med, sammen med andre som også ønsket å gjøre en endring i livet sitt. Gruppa møttes to timer hver uke i lokalene til Frivilligsentralen på Lørenskog.

– Det jeg tror vi lærte i gruppa var å akseptere oss selv for de vi er, i større grad enn før, sier Runar.

Gruppa var viktig fra første dag

Runar forteller at det var godt å ha et fast punkt i uka. Bare å komme dit uten nødvendigvis å si så mye. Det å ikke være alene. Lytte, reflektere, stille spørsmål. Ikke gi råd, men gjenkjenne sine egne følelser i andres opplevelser: “Den kjenner jeg igjen også”!

– For meg var gruppa viktig fra dag en – det at jeg ikke var alene lenger. De andre var ukjente og dermed ikke forutinntatte. De var på mitt parti og kunne etter hvert utfordre meg litt, og samtidig støtte meg. Det var godt å møte folk som virkelig forsto, fordi de kjente problemer på egen kropp. Jeg slapp å snakke til veggen, men møtte ekte mennesker. Og vi møttes som likeverdige. Vi hadde alle sammen mange livserfaringer å fordøye. Vi hadde kanskje ikke vært i maken situasjon, men vi kunne likevel dra paralleller til våre egne liv, forteller Runar.

Selvhjelp gjorde at annen hjelp fungerte bedre

I den selvorganiserte selvhjelpsgruppa var det systematisk jobbing med eget problem. Flere gikk også til psykolog samtidig.

– Selvhjelpsgruppa er et veldig fint supplement til annen behandling. Det kan være frustrerende med en psykolog som skal forstå deg i hjel. I en selvorganisert selvhjelpsgruppe er vi faktisk bedre i stand til å gi hverandre sånn passe motstand – enn en fagperson – fordi vi kjenner det så godt på kroppen selv. Temaer psykologen brakte opp, luftet jeg i selvhjelpsgruppa. Så jeg sier, ja takk, begge deler!

Runar forteller at psykologen merket at han tok tak selv og jobbet. Psykologen kunne ikke fikse Runar, bare støtte ham i hans prosess.

– I gruppa trente jeg på å prate om ting, og jeg fikk det frem i lyset. Det at jeg jobbet med meg selv i selvhjelpsgruppa ble en forutsetning for at hjelpa fra psykologen fungerte, jeg måtte selv ta tak i livet mitt.

Anbefaler selvorganisert selvhjelpsgruppe

Runar anbefaler andre å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Han trekker fram at det fine med selvhjelpgruppa var at han møtte medmennesker med livserfaring og som var genuint interessert i det han hadde å si.

Han sier det også var positivt å kjenne at han kunne hjelpe andre i deres prosess. At de møttes som likeverdige med utgangspunkt i eget problem.

– Det var viktig at vi ikke hadde med en fagperson i gruppa, vi møttes som likeverdige og alle måtte ta ansvar for at gruppa fungerte. Vi hadde ingen andre enn oss selv å støtte oss til – og vi var alle eksperter på oss selv. Det gjorde oss mer aktive, og at vi mobiliserte våre egne krefter.

Alle selvorganiserte selvhjelpsgrupper varer så lenge deltakerne opplever at den er nyttig for egen prosess. Gruppa til Runar varte i underkant av et år.