Du er her: / Personlige erfaringer

En gammel heroinist krysser sine spor

, , ,

Raymond har en fortid med bruk av rusmidler, og senere som rusavhengig fra ungdom til tidlig i førtiårene. Etter nærmere 30 år med bruk av alle typer rusmidler ble han rusfri i 2013. Her er hans historie om opp- og nedturer, vendepunktet og hans erfaring med selvhjelp og selvhjelpsgrupper.


Av Raymond Tollefsen

Brukerspesialist ved ARA Drammen, Vestre Viken HF, frivillig, fagansvarlig og prosjektleder for Foreningen Medvandrerne, styremedlem i Norsk selvhjelpsforum

Jeg har vært innlagt mer enn 20 ganger i spesialisthelsetjenesten på grunn av rus. Jeg har også «slutta» en haug med ganger på egen hånd.
For min del var det aldri noe problem å slutte. Det var som oftest bare godt for en liten periode, og en helt naturlig del av det livet jeg levde. Problemet mitt var å forbli rusfri. 
Jeg begynte alltid på nytt igjen etter en tid. Noen uker, noen måneder, når smerten og kaoset var borte og konsekvensen av surret mitt var ordna opp i. Jeg trodde alltid at denne gangen ville det gå bra.
Jeg er jo ikke dum. Jeg lar vel ikke stoffene eller alkoholen ta overhånd én gang til?!

Jeg vokste opp i en ekte arbeiderklassefamilie i en liten idyllisk by helt nord i Vestfold på 70-tallet. Og jeg begynte å ruse meg allerede som ung gutt. Jeg var bare 11-12 år første gangen jeg smakte øl og vin. Og 13 år når jeg røyka hasj for første gang. Men jeg rusa meg ikke fordi jeg hadde store problemer eller utfordringer, tvert i mot. Jeg tok egentlig ting litt for lett. Jeg var flink på skolen, hadde masse venner, draget på jentene og jeg var både høyreist og sterk. Livet var en leik. Og jeg var leiken.

Men det har alltid vært en slags uro og rastløshet inni meg. Jeg var en rebell. En av dem som var i evig opposisjon til lærere og det bestående. Det var noe inni meg som ikke ville temmes eller tøyles og som alltid ville utforske det ukjente og mørke. En dragning mot alt som var forbudt og spennende. Og rusen gjorde meg til noe mer enn jeg var i det kjedelige dagliglivet. Den ga meg ro, den ga meg styrke, kreativitet, innsikt og den fikk meg til å føle meg mer levende og av og til litt gal.
Jeg likte det. Jeg elska det!

Raymond
Raymond som liten gutt

Ba om hjelp

Lenge følte jeg at jeg hadde en viss kontroll. Og det var egentlig ikke før jeg prøvde heroin at konsekvensene blei såpass store at jeg måtte vurdere om jeg kanskje hadde et rusproblem.
Jeg hadde da fått en liten datter og levde et liv hvor forholdet til rusen ikke var forenelig med en småbarnsfamilie og jobb.

Jeg husker godt den dagen da jeg leverte jentungen til min egen mor og ba om at hun tok vare på henne til jeg hadde fått orden på meg sjøl.
Det var første gang jeg bestemte meg for å ta tak.
Første gang jeg bestemte meg for å bli rusfri.
Og bøye nakken og be om hjelp.
Og legge meg inn.

Jeg var problemet

Og jeg trodde oppriktig at “det var det”. Jeg trodde at når jeg hadde bestemt for å slutte så ville jeg gjøre det. Enkelt og greit. Jeg forsto ikke den gangen at rusavhengighet er en ganske komplisert tilstand eller lidelse som hele tiden jobber på innsiden av deg. Den lever og jobber i følelsene, og den påvirker tankene mine. Den vil alltid forsøke å overbevise meg om at det går bra å ruse seg.
Bare litt. Bare én gang til.
Det tok mange år og mange innleggelser før jeg knakk den koden. Før jeg innså at det ikke var alkoholen eller stoffene som var problemet.
Det var meg.
Den erkjennelsen var hard. Og brutal.
Men jeg husker at jeg til slutt forsto at det er bare et eneste problem her, og det er meg. Det er mine holdninger, mine verdier og min adferd som er problemet. Ikke rusen.
Den skulle liksom være løsningen på alt det her.
Den var en gang min frihet, men var nå blitt et fengsel.
Og jeg var blitt en slave og et vrak.

Sagt opp som pappa

Det hadde gått 15 år siden jeg leverte fra meg Caroline og det var hun satte den siste spiker’n i kista for galskapen min. Hun orka ikke å ha noe mer med meg å gjøre. Hun kom til slutt å “sa meg opp” som pappa, en oppsigelse som var fortjent. Hun sa enkelt og greit: “Nå er det nok. Nå klarer jeg ikke mer. Jeg blir ødelagt jeg også av det her. Så nå må du velge mellom rusen og meg.”

Man skulle i grunn tro at det var et enkelt valg. Men jeg kjempa desperat mot, og ga henne ikke fred. Jeg gikk vel så langt at jeg trua med selvmord hvis hun brøyt kontakten med meg. Det var det siste hun fikk med seg før det blei stille. «Dette nummeret er ikke i bruk.» «Abonnenten kan ikke nås.»
Hun hadde flytta til en annen kant av landet.

Overgivelse

Og endelig var smerten, skammen og skyldfølelsen blitt så stor at jeg ikke klarte å flykte fra den, selv med de største porsjoner av diverse rusmidler. Og tro meg, jeg prøvde virkelig. Men endelig var jeg moden for å kapitulere helt. Og overgi meg. Endelig var jeg uforbeholdent mottakelig for hjelp og villig til å gjøre den jobben som skal til for å forbli rusfri. Jeg var egentlig villig til å gjøre hva som helst for å lære og leve rusfri. 100% og for alltid. Men det er ikke bare bare for en 40 år gammal narkoman.

Mitt første møte med en selvhjelpsgruppe var bare “så der”.  Det var en 12. trinns-gruppe. 12-trinns-programmet er spesifikt utvikla av rusavhengige for å håndtere rusavhengighet. 

Jeg hadde tatt noen beroligende piller for i det hele tatt å klare og være med. Og jeg syns hele greia var en merkelig affære. Men jeg hadde ei god venninne som var blitt helt rusfri og som gikk i den gruppa. Det gjorde meg litt tryggere. Og jeg så jo at det funka for henne. Jeg hadde møtt henne noen ganger og sett hvor bra hun var blitt. Hun strålte liksom. Hun var kaffekoker, sa hun. Det var da voldsomt, tenkte jeg.
Men det var akkurat som om livet hadde vendt tilbake til henne. Jeg så det i øynene og i blikket hennes.
Det var ikke dødt og fjernt og trist lenger.

Hvor farlig kan det være?

Det tok litt tid å bli fortrolig med hele greia. Å sitte sånn og dele ærlig og åpent om hvordan man egentlig har det, alt som foregår og rører seg på innsida, var mildt sagt ikke enkelt for min del. Jeg var vant til å skjule alt det der. Og undertrykke eller flykte fra det. Jeg var vant til å regulere alle følelser med stoffer. Og ikke vise mitt sanne ansikt eller – gud forby – vise meg sårbar. Det første jeg egentlig oppdaga var at jeg ikke hadde noe godt begrep om mitt eget indre. Jeg følte meg bare utilpass og ukomfortabel. Og litt dum. Men å innrømme det?

Det jeg var vant til var å holde maska. Pokerfjeset. Hold korta tett inntil brystet og aldri la noen vite hva slags hånd du har. Men nå måtte jeg altså lære meg å kjenne etter på ekte. Og virkelig registrere følelser og impulser, og sette ord på dem, nesten helt på nytt. Og så dele dem med en gruppe mennesker jeg nesten ikke kjente.

I begynnelsen bare gjorde jeg meg til. Det var i hvert fall noe jeg var god på. Jeg lytta og registrerte hva de andre sa, hvordan de framsto og så spilte jeg bare det spillet. Lot som. “Fake it ´til you make it», sa de. Men jeg eide det ikke. Og det føltes ikke greit. Jeg følte meg avslørt og falsk.

Det tok en god stund før jeg klarte å åpne opp ordentlig og vise meg sårbar og usikker. Jeg måtte rett og slett øve meg på det. Jeg måtte bli trygg på den gruppa og trygg i den settingen, men i virkeligheten var jeg klam i henda, svetta på ryggen og følte at stemmen ikke ville bære hvis jeg åpna munnen. Men det var visst helt greit og normalt. Jeg hørte andre beskrive akkurat den samme tilstanden og de samme vanskelige følelsene, så jeg var visst ikke unik allikevel.

Jeg registrerte også at de nærmest prata seg ut av nervene og angsten ved bare å si noe om det med en gang også fortsette å prate og dele om andre ting etterhvert.

Jeg forsto reint instinktivt at det var måten å gjøre det på. Bare si akkurat hvordan du har det her og nå også fortsette å prate. Hvor farlig kan det egentlig være, liksom? Det satt langt inne, men det viste seg selvfølgelig at det ikke var noe farlig i det hele tatt.  Herregud hvor befriende det var da jeg først klarte det!

Selvhjelp er å lære seg sjøl å kjenne

Raymond Tollefsen

Det med ærlighet var også en prosess til å begynne med. For hva er egentlig det? En ting er ikke å juge, altså direkte løgner, men en helt annen ting var at måten jeg fremstilte meg sjøl på overhodet ikke var i tråd med den jeg egentlig var.

Jeg måtte lære meg sjøl å kjenne på nytt igjen. Finne ut hva jeg egentlig sto for og trodde på. Uten de formildende og forvirrende omstendighetene som rusmidlene representerte.
Og det er akkurat det selvhjelp er for meg. Å lære meg sjøl å kjenne. Og forstå meg sjøl og mine egne reaksjoner i møte med verden og andre mennesker.

Forebygging begynner i følelsene

Et godt eksempel fra den første tia er selvfølgelig tilbakefall. Eller «sprekk», som vi pleier å si: «Jeg fikk en sprekk.» Akkurat som det forklarer greia.

Noe av det første jeg lærte meg i selvhjelpsgruppa var at du får deg ikke bare en sprekk. Det er ikke noe som bare ramler ned i hue på deg og som du liksom ikke kan gjøre noe med. Som du ikke har noe ansvar for. Du velger å ta deg et tilbakefall. Og et tilbakefall kan alltid forebygges.

Det begynner ikke etter at du har tatt den første drinken, eller stripa eller pilla. Det begynner lenge før. Det begynner i følelsene og forplanter seg til tanker og impulser. Et tilbakefall, sprekken, kan komme snikende på og bygge seg opp over dager eller det kan komme brått og uventa. Det er gjerne en reaksjon på noe som er vanskelig eller ubehagelig, eller noe som trigger. Og hvis du går med det inni deg lenge nok så vil rusen og avhengigheten alltid vinne. Det er der prinsippet om maktesløshet kommer inn.

Del problemene med andre

Og den beste måten å håndtere eller forebygge et kommende tilbakefallpå, er å si det til noen. Del det med gruppa. Ta opp telefonen og snakk med noen om det.
Innrøm at nå har jeg det vanskelig eller vondt.
Jeg følte meg ganske dum. Det hørtes jo helt banalt ut! Det kan ikke være så enkelt?!
Men det var det. 

Fri

Jeg lot det gå ganske langt den første gangen før jeg tok opp den telefonen og sa: «Hei, det er Raymond. Jeg tror kanskje jeg trenger litt hjelp.»
Også kom alt sammen. Alt det vonde og vanskelige, all frustrasjonen og sinnet jeg gikk å bar på. Alt hatet mot meg selv. Alt det jeg aldri hadde klart eller turt å sette ord på. Og etterpå kom endelig gråten. Jeg gråt og gråt og gråt. Og det var den beste gråten i verden. Jeg hulka og snørra og hiksta.

Men det var ikke vondt, det var befriende og forløsende. Det var akkurat som en stor og mektig byll inni meg hadde sluppet taket og jeg var fri. Det var ikke en gråt av sorg, men av frihet.

Noe dypt inne i meg forsto helt intuitivt at dette var nøkkelen. Dette kan jeg klare å gjøre igjen og igjen, og da trenger jeg ikke å begynne å bruke igjen. Nå kan jeg endelig slutte å kjempe – mot meg selv! Slutte å rasere, ødelegge og svikte alle jeg er glad i. Og begynne å bygge.

Selvhjelp for meg: å få tak i det som skjer på innsiden

I det øyeblikket og i den tilstanden lå alle de prinsippene jeg siden har lært så mye om: Ydmykhet, aksept, ærlighet, integritet, toleranse, stolthet, takknemlighet, verdighet og ikke minst – tilgivelse og kjærlighet.
Og jeg forsto at dette må jeg bevare, og jobbe videre med, for å lære og vokse som menneske. For å motvirke tilbakefall må jeg forbli i framdrift og vekst. Og nok en gang – det er det selvhjelp er for meg.
Og sette ord på og få tak i det som foregår og skjer på innsiden. Og legge det fram for meg sjøl og andre sånn at jeg kan undersøke og forstå det. Og lytte til andre med et åpent og nysgjerrig sinn, og være klar over at jeg ikke alltid har rett eller forstår ting best.

Selvhjelp for meg er ikke bare teori eller prat. Det er endringsprosesser i praksis. Det må omsettes i handlinger og atferd. For å endre seg selv er det et veldig godt utgangspunkt å være åpen for at jeg kanskje ikke er perfekt. At jeg muligens har noen feil eller mangler. Men for å avdekke det må man gjerne ha noe å speile seg i mot og for min del har jeg brukt mye forskjellig litteratur som et teoretisk grunnlag.

Jeg ser på selvhjelp på samme måte som å ta et hvilket som helst fag, lære seg et håndverk eller instrument. Man må lære seg teorien, man må øve og gjøre oppgaver og man må praktisere sammen med andre i et miljø som legger til rette for det.

Men dette handler om selve livet. Det handler om hvordan jeg kan leve et liv i harmoni med meg selv og mine omgivelser. Og leve så mye som mulig i tråd med mine verdier og prinsipper.
Og i det “faget” blir jeg aldri utlært.

Aksept

Av alle de tingene jeg har lært gjennom selvhjelp og selvhjelpsgrupper tror jeg kanskje aksept er det prinsippet  som har hatt størst betydning og effekt i livet mitt. Å akseptere livet på livets vilkår, og ikke nødvendigvis på mine. Å akseptere andre mennesker for hva de er og ikke hva jeg ønsker eller forventer at de skal være. Å akseptere meg sjøl med mine egne feil og mangler som stadig dukker opp og sørger for at jeg alltid har noe å jobbe med. Og for all del, man blir ikke perfekt av å jobbe med seg selv over tid. Livet blir ikke  en dans på roser. Men i dag håndterer jeg det mye bedre. Selvhjelp har gjort meg mer bevisst på egne svakheter og satt meg i stand til å erkjenne dem og gjøre noe med det før det går for langt og blir til et stort problem eller en konflikt. 

Å forstå følelsene

Jeg har etter hvert lang erfaring med forskjellige selvhjelpsgrupper og former for selvhjelp. Men allikevel, behovet for selvhjelpsgruppa blir ikke borte. Og det er minst én veldig god grunn til det. Vi mennesker, eller i det minste det menneske her, er veldig gode på å rasjonalisere eller rettferdiggjøre egne handlinger og ord. Selv når vi gjør feil. Eller kanskje spesielt da. Og nesten hver gang jeg får det vanskelig eller vondt så skjønner jeg ikke helt hva det er eller hvorfor. Eller hva jeg skal gjøre med det. Det kan dreie seg om dårlig samvittighet, skyld, skam, bitterhet, nag osv. Jeg kjenner og klarer å definere de følelsene ganske godt og på et tidlig tidspunkt i dag. Og jeg vet at de forteller meg noe viktig. Men ofte veit jeg ikke hvorfor eller hva de egentlig prøver å si.

Og det er da jeg trenger et møte. Og når jeg begynner å beskrive hvordan jeg har det, hva jeg baler med, og omstendighetene rundt, så får jeg alltid tak i hvor skoen trykker og hva årsaken er. Og nesten like overraskende viser det seg hver gang at det er noe jeg har sagt eller gjort, eventuelt noe jeg har latt vær å gjøre eller si, som er årsaken. Og like ofte ligger svaret og løsningen rett foran nesa på meg
Og noen ganger må jeg bare bite i puta og erkjenne hvor ufattelig teit jeg er. Og det er helt greit.
Hvis det er prisen jeg må betale så er jeg villig til å strekke meg et stykke til.

Belønningen

Denne sommer’n er det 9 år siden jeg tok den siste dosen av et rusmiddel. Det er sjelden jeg har noe plagsomt rus-sug eller tanker om å ruse meg. Men det er der, og det dukker opp av og til i sånne situasjoner som beskrevet ovenfor, når jeg gjør noe dumt. Og ikke ordner opp i det. Det å leve rusfritt er ikke så vanskelig som man skulle tro. Det blir en vane det også. Men det er en vane som belønnes med mye godt.

Det viktigste jeg har fått tilbake i livet mitt er naturligvis forholdet til datteren min, Caroline. Og resten av familien min. Det å kunne være en ordentlig pappa, en sønn og en bror som de kan stole på og slippe å bekymre seg for til enhver tid er like viktig for meg som for dem.

Men det tar tid å bygge opp tilliten og troverdigheten igjen. Og det kommer ikke av seg sjøl.
Etter jeg var ferdig i behandling begynte Caroline og jeg å gå i en ettervernsgruppe sammen. Vi trengte det for å finne tilbake til hverandre, for snakke ut om ting og avklare forventninger.

Caroline ringte alltid kvelden før for å sjekke tilstanden min og forsikre seg om at avtalen fortsatt sto ved lag. Hun ringte gjerne en times tid før vi skulle møtes også, for sikkerhets skyld. Men så en vakker dag ringte hun ikke i det hele tatt. Da var det meg som blei litt bekymra. Hadde hun glemt meg?

Men så kom hun bare slentrende, sånn passe nonchalant og strålende vakker. Og helt avslappa og spontant manifesterte hun et av de største og stolteste øyeblikkene i livet mitt: “Veit du hva, pappa? Det er så godt å vite at når du sier vi skal noe og vi skal møtes og gjøre noe sammen, så veit jeg at du mener det. Og at da er du der, liksom. Endelig kan jeg slippe å være utrygg og usikker og bekymre meg sånn.
Det er deilig det!”

Jeg leste et sted en gang at visdom kun er foredlet smerte.
Og jeg tror kanskje det er sant.

Caroline og Raymond, Longyearbyen, Svalbard 2015. Etter endt ekspedisjon med Veien Ut.
/av

Pårørende og medavhengig

Da jeg kom til Al-Anon for 12 år siden, var det i troen på at endring av mine egne holdninger ville bedre muligheten for at mannen min ville lykkes med sitt edruskap.

I første rekke måtte jeg få ut av hodet og magen min tanken på at i dag kunne mannen min begynt å drikke igjen, og hva ville jeg gjøre da? Tanken forsvant umerkelig etter ett år i Al-Anon. Så arbeidet jeg flere år med min bitterhet og mitt sinne over en ødelagt oppvekst i et sterkt alkoholisert hjem. Endelig erfarte jeg at raseriet mot min lenge avdøde far var gravlagt.

Selvhjelp_norge
Illustrasjonsbilde. Foto: Depositphoto.

Til tross for at mannen min var blitt edru og min far var død, opplevde jeg at nissen fortsatt lusket rundt meg – og åpenbarte seg til stadighet gjennom min sterkt medavhengige mor, hun som har oppdratt meg til tilpasning, ta ansvar for andre, arbeide hardt, ikke skape problemer/bråk, være krykke for henne og klagemur. Hun fortsetter å forvente det samme av meg, og jeg har ennå ikke klart å sette en stopper for det. Til tider driver det meg til vanvidd i form av sorg, depresjoner og redusert livsglede over at jeg fortsatt lar meg misbruke. Jeg har gjennom konfrontasjoner, imøtekommenhet, tilgivelse og pauser fra henne erfart at – da finner hun nye metoder til å dra meg inn igjen eller vekke min medlidenhet.

Familiesykdommen alkoholisme er snedig. Utallige møter har jeg brukt til utforsking av denne påvirkningen hun har på meg. Ja, for det er jo ikke bare henne – men i andre relasjoner lar jeg meg også misbruke ved at jeg ofte for sent oppdager å bli utnyttet og psykisk mishandlet.

Derfor fortsetter jeg i Al-Anon, mitt terapiverksted. Jeg utforsker igjen og igjen mitt indre, min sårbarhet, mottar impulser og hjelp gjennom andre og balsam for tankene gjennom tekstene vi leser. Jeg erfarer at i perioder har jeg det ganske bra, med så skjer det: mannen min har startet med litt drikking innimellom, min mor har en dårlig periode, utfordringene på jobben krever mer enn jeg har krefter til, et av våre fire voksne barn har noen sannhetens ord å komme med…..og så går jeg rett ned i kjelleren igjen.

Takk for at det finnes en gruppe, et møte, medlemmer som orker å lytte, og som hjelper meg opp igjen.

Elisabeth

/av

Ta først på din egen oksygenmaske, før du hjelper andre

Gro hadde et familiemedlem med en alvorlig psykisk sykdom. For pårørende handler hverdagen ofte om de andre og de andres behov. I selvhjelpsgruppa skulle det handle om å ta ansvar for seg selv også.

 Gro har skrevet ned sine tanker har erfaringer fra en selvhjelpsgruppe for pårørende til mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Dette er utdrag av et foredrag hun har holdt:

Utgangspunktet for at vi kom sammen, var at vi søkte støtte til å takle det å være nære pårørende til personer med alvorlig psykisk sykdom. Vi ønsket oss, og fikk, en arena der vi kunne snakke om våre opplevelser med noen som hadde vært borti liknende situasjoner, og ønsket støtte til å takle de mange sterke, og ofte motstridende, følelsene som kunne oppstå i forbindelse med våre familiemedlemmers sykdom: sjokk, redsel, medlidenhet, bekymring, sinne, skyldfølelse, og ikke minst en dyp sorg. Det å treffe likesinnede bidro til å normalisere egne reaksjoner, og det var viktig for oss alle. Svært sentralt i disse gruppene sto imidlertid spørsmålet om retten til selv å ha det bra når noen nær oss hadde det så dårlig.

For pårørende til alvorlig syke mennesker handler hverdagen i stor grad om de andre og de andres behov. Og vi som møttes i disse gruppene har følt, og tatt, mye ansvar for den syke. I selvhjelpsgruppa skulle det handle om å ta ansvar for seg selv også. Det vil si å snakke og handle ut fra seg selv. Egentlig er det mitt fremste ansvar. Egentlig er det først da jeg kan være noe for andre, når jeg er noe for meg selv.

Redd
Illustrajonsbilde. Foto: Depositphoto.

Erfaringer fra selvhjelpsgruppearbeidet:

Gradvis ble oppmerksomheten blant oss i gruppa vendt bort fra våre syke søsken eller foreldre og over på oss selv. Vi ble opptatt av å bygge opp oss selv, og ville prøve å utvide vår måte å være i verden på for at det ikke skulle være så trangt. Gruppa ble et sted å prøve ut dette. Pårørenderollen betydde nå bare et felles utgangspunkt.

Jeg opplever i mye større grad enn før at jeg har et valg. Jeg går ikke automatisk inn i hjelperollen nå, men insisterer på å ha mitt eget liv også, selv om noen blir sure i første omgang. Og sånn er det i mange situasjoner – jeg vurderer mer hva jeg syns jeg kan og ikke kan, fordi jeg opplever at jeg kan velge, og fordi jeg syns jeg har rett til å ta vare på meg selv også.

Jeg vil si at jeg tror, ut fra våre erfaringer, det er et poeng at det ikke er en ledet gruppe.

Vi stiller på likefot, alle har vi ansvar for at gruppa skal fungere, for å tenke på hva vi vil ha ut av den, for å bidra til at vi får noe ut av den. Vi kan ikke lene oss på en leder, eventuelt skylde på dårlig lederskap om vi ikke synes det fungerer. Og det er det selvhjelp handler om, mener jeg. Å gi seg selv mulighet til å være aktør i eget liv.

/av

Om å sette seg selv i førersetet

Etter mange år med kroniske ryggsmerter er Hanne Oddstad inderlig lei av å være pasient. Hun vil ikke behandles. Hun vil handle selv, og hun mener at jobbing i selvhjelpsgruppe har hjulpet henne til å finne ut hva hun trenger.

Hanne Oddstad (57) er ryggpasient og kom i kontakt med Norsk Selvhjelpsforum gjennom Ryggforeningen.

Har satt meg selv i førersetet

Norsk Selvhjelpsforum kom og holdt kurs for oss med tanke på å starte en selvhjelpsgruppe. Sju stykker var interessert, men dessverre var vi bare damer. Det er synd, for jeg tror det er viktig med ulike kjønn. Fordelen vår var at vi var ulike i alder. Fra 34 til 60 år.

Selvhjelp_norge_I førersetet
Hanne Oddstad valgte å sette seg selv i førersetet. Illustrasjonsbilde. Foto: Depositphoto.

Hvorfor jeg ville starte med selvhjelp? Egentlig handlet det først og fremst om ansvarsbevissthet. Jeg satt i styret i Ryggforeningen, og jeg syntes at jeg måtte finne ut hva dette var. Men jeg var også nysgjerrig for min egen del. Nå er jeg ufør, men i mitt yrkesliv har jeg jobbet mye med endringsproblematikk, og jeg opplevde at tanken bak selvhjelpen var besnærende. Særlig slagordet om å ta kreftene tilbake.

Lei av pasientrollen

– Jeg hadde jobbet med sorgprosessen knyttet til å miste arbeidet mitt. Hadde blant annet vært på rehabiliteringssenteret i Rauland, der det ble snakket mye om sorg og tap. Og jeg trodde at jeg hadde godtatt det. Jeg lekte kjekk og grei, men jeg oppdaget etterhvert at jeg hadde jobbet på en måte som skapte avstand. Jeg hadde ikke tatt sorgen og savnet skikkelig innover meg.

Det er noe med å være syk uten at det synes. Jeg bruker ikke stokk eller rullestol. Jeg har ikke engang et plaster som viser at noe er i veien. Andre kan ha problemer med å forstå at du er syk, og det blir lett til at du prøver å skyve det bort selv også. Da jeg kom i kontakt med Norsk Selvhjelpsforum hadde jeg vært syk lenge. Jeg var veldig lei av å være pasient. Lei av å bli behandlet. LEI! «Fra behandling til handling» var et uttrykk som traff meg, og jeg syntes introduksjonskurset vi hadde var veldig interessant. Men dette er en type arbeid som du ikke forstår så mye av før du virkelig har gått inn i det, og i starten var jeg veldig ambivalent. Jeg kjente at det var vekket noe i meg som jeg hadde lyst til å utforske. Men jeg visste ikke hva, og jeg visste heller ikke hvordan vi skulle jobbe.

Helt ulike personer

– Vi sju som skulle jobbe sammen var helt ulike mennesketyper. Jeg, som er gammel byråkrat, var for eksempel vant til å forholde meg til instrukser. Mens det var andre som ikke brydde seg om retningslinjene vi fikk. De trodde at de var i en prateklubb. Det var et problem, og jeg regner med at akkurat dette er temmelig vanlig. For oss ble det et grunnlag for læring. Jeg måtte for eksempel lære meg til å si i fra. Si: – Nei, dette gidder jeg ikke å høre på.

Nå har vi holdt på i snart to år, og vi møtes fortsatt hver uke. Vi holder oss til boken. Møtene starter presis, og vi stopper etter to timer – nesten på sekundet. Hvert møte åpner med en runde rundt bordet. Vi forteller hvordan vi har det her og nå. Én kan være opprørt fordi hun ikke fikk sitteplass på trikken. Én kan være glad. Vi snakker om det som opptar oss, og den som tar ordet får lov til å snakke seg ferdig – uten å bli avbrutt. Det der er noe vi har strevd med. I en vanlig samtale blander man seg jo inn. Man stiller spørsmål. Bryter av. Her gjør vi ikke det. Vi har stor respekt for den som snakker, og det er viktig at personen som har ordet får fortelle det hun vil. Det som sies kan vekke følelser og assosiasjoner hos oss andre, men vi kan selvfølgelig også oppleve at det som sies ikke vekker noen som helst interesse. Likevel lar vi personen snakke ferdig.

Lærer å lytte

– Ved å lytte uten å avbryte, lærer du å lytte på en annen måte. Du sitter ikke der og forbereder spørsmål eller innspill, men du hører virkelig etter. Jeg tror det åpner opp for assosiasjoner, og jeg tror man kommer i kontakt med noe dypere i seg selv. Faren er naturligvis at én kan beholde ordet i det uendelige – eller at det bare blir utveksling av gode historier. Men slik har det ikke blitt hos oss. Det vi forteller må virkelig ha angått oss. Det betyr at du virkelig får øve deg – både på å velge ut hva du vil snakke om, og hva du vil være med på. Dersom noen vil bruke samtalerunden til «venninneprat» er det opp til meg å melde fra at jeg ikke gidder å bruke tiden min på denslags.

Konflikter oppstår naturligvis, og det er viktig å få være i konflikt med noen som ikke er en partner, en venn eller en kollega. I en selvhjelpsgruppe oppstår nære relasjoner, men det er samtidig veldig uforpliktende. Det betyr at du kan våge konfliktene. Gruppen blir en flott treningsarena.

Å dra nytte av hverandres erfaringer

– Disse to årene i selvhjelpsgruppe har gjort noe med meg som menneske. Jeg er blitt flinkere til å lytte – også til meg selv. Sette grenser. Ikke strekke seg for langt i forhold til andre… Jeg utfordrer meg stadig på den biten der.

Snillisme har ingen hensikt, så mye har jeg skjønt. Det gjelder i mange sammenhenger, og ikke minst gjelder det innad i gruppa. Du skal være høflig og redelig, men vi er ikke der for å være venninner. Vi er der for å dra nytte av hverandres erfaringer mens vi jobber for å få sveis på eget liv.

Felles problem?

Betyr det at felles problematikk er nødvendig? Vi har snakket om det, og personlig tror jeg ikke det er nødvendig at alle i en gruppe har samme lidelse. Vi ryggpasienter kan for eksempel jobbe sammen med reumatikere. Vi har jo det felles at vi er kronisk syke. Jeg tror også det er viktig å ha felles erfaringer rundt smerte og tap av funksjon.

Smerte som ressurs?

Dette med smerte som ressurs var vanskelig. Hva er smerte? For meg ble Solbjørgs definisjon temmelig fjern. Min smerte måtte da være annerledes enn angstsmerten? Jeg hang meg virkelig opp i dette i begynnelsen, men så kom jeg til at følelsen av smerte er individuell – den oppleves forskjellig selv av folk med samme lidelse. Etterhvert slo jeg meg til ro med at smerte egentlig bare er et ord på en tilstand som ikke er ok. Og jeg tenkte at det interessante for meg var å få en annen innfallsvinkel til mine egne smerter. Til mitt eget liv.

Annet forhold til behandlere

– Det viktigste jeg har lært er å si ifra. Jeg er blitt flinkere til å definere hva som er godt for meg. Grensesetting er veldig viktig, ikke minst i forhold til behandlere. Selvhjelpsgruppa er en veldig fin arena å øve seg på. Når jeg våger å si i fra i gruppa, kan jeg også våge å si ifra til legen. Om det har gitt seg konkrete utslag i forhold til mine behandlere? Ja, i den forstand at jeg er der at jeg har bestemt meg for å ikke ha så mye behandling. Jeg vil ikke bruke så mange medikamenter. Jeg vil heller ikke ta imot så mange gode råd.

Rådgiving og grensesetting

Jeg har fått veldig mange gode råd opp gjennom årene. Fra venner, bekjente – folk som vil hjelpe meg. Jeg vet at det er godt ment, men jeg kan ikke vingle fra det ene til det andre. Jeg har vært nødt til å lære å si «nei takk», på en skikkelig måte. Det er grensesetting. Det er å plassere meg selv i førersetet i mitt eget liv.

Selvhjelpsjobbingen har gjort meg bevisst. Jeg kjenner etter og reflekterer. Hvorfor reagerte jeg sånn? Vil jeg dette? Ta tak i følelsene, her og nå, hele tiden. Dette har vi terpet og terpet på i gruppa. Kronikere som oss er flinke til å skyve vekk. «Bare det blir varmere», «til våren blir det bedre»…tenker vi. Det vi må lære er å ta ansvar for øyeblikket.

Må leve med smerten

– All erfaring tilsier at vi ikke blir bedre. Kroniske smertepasienter har det ille til alle årstider. Vi kan ikke sitte og vente på våren, vi må gå inn i smerten og erkjenne den. Fremfor å bruke resurser på å ønske smertene bort, må vi bruke energien vår på å finne ut hvordan vi skal leve med den, og her tror jeg at selvhjelp er et viktig verktøy. Jeg ivrer for å få igang flere grupper i Ryggforeningen, men det er ikke så lett å få folk interessert. Det kan enten være at de ikke forstår hva det skal være godt for, eller at de frykter at de må «vrenge sjela». Men det stemmer ikke. Du sier aldri mer enn du selv vil. Poenget er at du må ville endring. Du må være motivert. Uten motivasjon kommer du ingen vei – heller ikke i en selvhjelpsgruppe.

/av

Anerkjente ikke problemet

I januar 1992 mistet Gro Levorsen (55) storebroren sin. Familien taklet sorgen på hver sin måte, men alt var ikke som det burde ha vært.

– Broren min døde av en overdose. Obduksjonsrapporten viste at han hadde tatt heroin og piller, og drukket alkohol i tillegg, forteller Gro. Broren hennes hadde flyttet fra hjembygda, men var hjemme i jula 1991. Det var siste gang familien så 34-åringen i live. Dødsdatoen hans ble satt til 10. februar 1992.

Dysset ned

Broren til Gro begynte å ruse seg allerede tidlig i tenårene. Da var hun bare syv-åtte år gammel. – Broren min startet med hasj og endte opp som heroinist. Som tjueåring fikk han en treårig dom og sonet på Ullersmo. Da han kom ut igjen var broer brent og dører stengt, og han jobbet knapt etter fengselsoppholdet, forteller hun. Familien snakket rundt det at broren var rusavhengig, men de gikk aldri helt inn i det. – Det førte til at det ble litt vanskelig over tid fordi det gjorde at det aldri ble helt anerkjent som et problem, sier hun.

Selvhjelp-Norge
Illustrasjonsbilde. Foto: Depositphotos

I oppveksten opplevde Gro at foreldrene skjulte brorens rusavhengighet for henne. – Jeg var liten, men jeg skjønte jo at det var noe som skjedde og at det ikke var bra. Barn kjenner på «stemninger» og det går ikke an å lure dem, sier hun. I familien hennes skulle det hele dekkes over og dysses ned. I dag vet Gro at dette er en vanlig måte å takle krisesituasjoner i mange familier. – Jeg tror at mange foreldre som opplever noe slikt ikke snakker om problemene, og kun snakker om overfladiske ting i stedet som et slags selvforsvar på grunn av alle de vanskelige følelsene omkring det. De tenker nok mye på hvor de som foreldre trådte feil, sier hun.

Gro er opptatt av å formidle at alt er med på å forme oss. Hun har selv fått erfare hvilke følger overfladisk prat om, og neddyssing av, problemer kan få for barn på sikt. – Basert på mine erfaringer mener jeg at det er riktig og viktig å involvere barna, til en viss grad, i slike problemer. Det er viktig at ungene skjønner hva som skjer og hvorfor, slik at de kan føle seg trygge. Barna vil jo på et visst tidspunkt uansett oppdage at det som skjer i familien ikke er normalt og at det ikke er slik det skal være, påpeker hun.

Ble avvist

Det er en selvfølge at hele familien trenger hjelp til å håndtere en vanskelig situasjon som dette på best mulig måte, og til det beste for alle parter. Men verken under brorens mangeårige avhengighet, eller etter hans død, var det noen i hjelpeapparatet som fulgte opp familien til Gro. Nå i etterkant ser hun at hun som barn hadde trengt det. – Jeg hadde behov for å bli sett av hjelpeapparatet. Jeg trengte å få en anerkjennelse fra noen om at dette var et problem også for resten av familien min, og at noen kunne hjelpe meg og oss med det, sier hun.

Som voksen har hun forstått at foreldrene hennes vekslet på å være bekymret for, og engasjert i broren hennes. På den måten var det alltid en forelder som var «på» og tilgjengelig for søsteren hennes og henne selv, og en som var «av» og bekymret for broren. Som liten var hun ikke klar over dette, og hun kunne aldri vite hvem av foreldrene hennes som var «hvor» i dette systemet. Det skapte en utrygghet for henne. – Jeg husker at jeg lurte på om det var noe jeg gjorde galt, og i så fall hva, ettersom jeg opplevde å bli avvist av foreldrene mine, forteller hun.

Gro har alltid følt at hun ikke har strukket til, at hun ikke er god nok. – I tillegg har jeg vært veldig utrygg og hatt sosial angst. Ironisk nok er oppmerksomhet det verste jeg vet, for nå i ettertid ser jeg jo at det å bli sett som pårørende nettopp var det jeg trengte som liten, forteller hun.

Nyttig å gå i en selvhjelpsgruppe

Gro tror det har blitt lettere å snakke om det å være pårørende til rusavhengige de siste årene, men at temaet fortsatt er tabubelagt. – I dag er det litt mer ufarliggjort. Vi er mer opptatt av at vi alle bare er mennesker, slik var det ikke før. Det var veldig mye vanskeligere å prate om det da, forteller hun. Erfaring viser at det å gå i selvhjelpsgruppe kan være godt og hjelpsomt for folk som opplever stigmatiserte eller tabubelagte problemer. Gro går selv i en selvhjelpsgruppe. Der får hun luftet og delt ting med andre som har tilsvarende erfaringer. – Jeg opplever at det er trygt der og at jeg blir møtt med forståelse, uten at vi graver oss ned i problemene. Det synes jeg er godt. I tillegg er det godt å vite at vi kan snakke åpent ettersom det vi deler er taushetsbelagt, sier hun.

Gro har også vært i en stor prosess i løpet av det siste halvannet året. Det har bragt henne et langt skritt videre i livet. Det at hun sa ja til å være involvert i en filmproduksjon om pårørende til rusavhengige førte til at hun ble «presset» til å gå gjennom en del ting og hendelser i livet sitt. – Jeg grep den muligheten uten at jeg visste hva jeg gikk inn i. Det viste seg å være en veldig befriende greie, selv om det ikke var en udelt god opplevelse, sier hun.

I løpet av denne tiden har hun også blitt forespurt om, og sagt ja til, å forelese om temaet for barnevernsstudenter på Høgskolen på Lillehammer. – Det å stå foran folk og snakke høyt om dette var langt utenfor min komfortsone, men det hjalp meg å sette mye i livet mitt på plass. Alt dette jeg har vært igjennom det siste halvannet året har vært en slags selvhjelp for meg, forteller hun.

/av

Trengte noe annet

Marianne Antonsen gikk til psykolog i mange år, men oppdaget at hun også trengte noe annet.

– Det er noe annet å sitte i gruppe med andre som er i samme situasjon som en selv, sier Marianne. Hun er trebarnsmor og har en sønn som har vært rusavhengig i åtte år. Marianne hadde aldri tenkt at selvhjelp var noe man kunne bruke i nære relasjoner til personer med rusavhengighet. Nå går hun i en selvhjelpsgruppe i tillegg til å gå til psykolog. – Det har lettet min og vår situasjon veldig, forteller hun.

Selvhjelp-norge-psykologtime
Illustrasjonsbilde. Foto: Depositphoto

Fra kakling til nytte

Alle deltakerne i selvhjelpsgruppa til Marianne har nære relasjoner til personer med rusavhengighet. Gruppa har eksistert i snart ett år, men Marianne forteller at de har brukt tid på å finne sin form på møtene i gruppa. – Det er først de siste par månedene at vi i gruppa virkelig har funnet ut av ting. Til gjengjeld er vi veldig stolte og høye på oss selv nå fordi vi får så mye utbytte av å gå i gruppa, forteller Marianne lattermildt. I starten surra de litt og ble en litt sånn kaklehøne-klubb fordi de ikke visste akkurat hvordan de skulle styre gruppa. – I tillegg var det litt nytt og uvant at vi skulle styre oss selv. Løsningen ble at vi alle satte ord på hva vi ønsket med å være med i gruppa, forteller hun.

Nå er gruppa kommet ordentlig i gang, de er trygge på hverandre og gruppedeltakerne gir av seg selv på møtene. – Nå starter vi alltid med en runde hvor alle kan si litt om hva som skjer i livet sitt her og nå, kanskje gruer vi oss til noe eller lignende, forklarer Marianne.

Tøffe historier

Marianne Antonsen

Det å ha personer med rusproblemer i nære relasjoner er fortsatt skambelagt. Det har også vært en utfordring for deltakerne i selvhjelpsgruppa ettersom mange i gruppa ikke har prata med noen om dette tidligere. – Da vi møttes første gang hadde mange av oss et veldig stort behov for å snakke. Noen av oss burde kanskje hatt hjelp allerede for 30 år siden, forklarer Marianne. Gruppa holdt på å løses opp, men med denne nye iveren går de inn i et nytt år sammen. – Jeg føler at det hjelper mye å ha gruppa. Det er en ny, rar trygghet, sier Marianne.

Ønsker å hjelpe andre

De passer på å ikke gi for mange råd i gruppa, men de gir hverandre forslag om hvordan de kan håndtere ulike situasjoner. – Du får så mye hjelp i å hjelpe andre og ved å lære at det å lytte er like viktig som å dele. Det er så fint å snakke om det du har behov for akkurat der og da. For min egen del føler jeg at gruppa har bidratt til å gjøre hverdagen enklere. Nå går jeg på møtene for meg selv, ikke for sønnen og familien min, sier Marianne.

Marianne og to andre i selvhjelpsgruppa hennes har valgt å være åpne om at de går i en selvhjelpsgruppe og har blant annet vært i kontakt med helsestasjon, leger og politi, yrkesgrupper som har koblinger til rus. – Vi har valgt å være kontaktpersoner for å hjelpe andre i samme situasjon, forteller Marianne.

/av

Vi må lære å hjelpe oss selv

– Det er ikke det at folk ikke skal få hjelp, men vi kan ikke forvente at alle andre skal lage planer for livet vårt, sier Ann-Kirsti Brustad.


Ann-Kirsti jobber som erfaringskonsulent på et regionalt brukerstyrt senter og arbeider med å formidle erfaringskompetanse. Hun er selv pårørende og mener det er viktig alt det forebyggende arbeidet som er gjort og gjøres fra statlig hold, men at det ikke er nok ressurser til å få alle «i gang». Det forundrer henne derfor at kommunene ikke formidler mer om selvhjelp.

– Jeg skulle nesten ønske at det hadde vært en del av planene innenfor det forebyggende arbeidet i kommunene.

Ann-Kirsti er blitt en stor tilhenger av selvhjelp. Hun tror folk må oppleve effekten av å gå i en selvhjelpsgruppe for å virkelig kunne forstå verdien av det, men mener at selvhjelpsgrupper er et folkelig verktøy som bør brukes mye mer og kan gjøre folk mer aktive i eget liv. Brustad har selv gått i selvhjelpsgruppe i mange år.

– Det har hjulpet meg veldig mye. Om det ikke hadde vært for selvhjelpsgruppen så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, forteller hun.

God effekt på helsa

For Ann-Kirsti er det like naturlig å gå i selvhjelpsgruppe som å gå på trening. Det hun lærer i en selvhjelpsgruppe er nært knyttet til hverdagen, og «kjørereglene» kan brukes ellers også. Det handler om å bli god til å lytte, kommunisere, gi og få anerkjennelse, stole på andre og opparbeide trygge relasjoner. Egenskaper som bidrar til aksept også ellers i samfunnet. Det viktigste Ann-Kirsti har lært ved å gå i selvhjelpsgruppe er å ikke ha fokus på fortida, men å trene på å være tilstede i nuet og lære å lytte til andre og til sine egne behov.

– Selvhjelpsgruppa har hjulpet meg til å reflektere over hverdagslivet og hjulpet meg til å ta nye valg, fastslår hun.

Selvhjelp er et naturlig verktøy som Brustad ønsker at folk skal bruke, men hun er også opptatt av at den enkelte må velge det selv. Det er gjerne en terskel for å starte i en selvhjelpsgruppe, men Brustad mener det å være i et sånt team har en kjempeeffekt for helsa, og ikke minst at det er et stort behov for det.

Kjøreregler

Men er selvhjelp bare noe som skjer i en organisert gruppe? Det er det ikke, ifølge Ann-Kirsti. Det kan for eksempel skje rundt kjøkkenbordet hjemme og i andre gode samtaler.

– Du bruker de samme kjørereglene da. Du gir tid, respekt og rom for de gode samtalene rundt bordet og lar de som er tilstede dele det de har på hjertet der og da, forteller hun.

Til syvende og sist er det du som har ansvar for ditt liv, men du må ha støttespillere også. Du har utrolige ressurser som du kan bruke i deg selv.

– Selvhjelp eller selve selvhjelpsforståelsen handler om at du, ved å finne troen på deg selv, kan gjøre endringer og få et vendepunkt. Men for å oppleve dette trenger du å bli anerkjent, sett og hørt. Når du tør å utfolde dine egne behov og følelser så kan du klare det meste. Det er god løsning for å ta veivalg videre, sier Ann-Kirsti.

Tør å ta sjansen

Ann-Kirstis råd til andre som opplever problemer i hverdagen er stole på seg selv, innrømme for seg selv at en trenger
et støtteapparat, og å tørre å be om hjelp.

– Vær litt våken på at det kanskje finnes hjelpemidler som kan bringe deg videre i livet. Se til andre miljøer. Se for eksempel til erfaringsbaserte og brukerstyrte sentre.

Det sies at «Lotto-millionærer er ikke som andre millionærer» og litt sånn mener Ann-Kirsti det er med folk som bruker selvhjelp også – selvhjelpsmillionærer.

– Ved å bruke selvhjelp kan du få en kjempegevinst i å bli kjent med deg selv. Om du tør å ta sjansen på det, sier hun.

/av

Jeg var den «perfekte»

Jeg har over flere år holdt på med selvutvikling og gått i ulike grupper der jeg har jobbet med fortiden min. Ved å jobbe med flere smertefulle hendelser jeg har opplevd, har det gitt meg innsikt i min manglende tillit til meg selv og andre mennesker, min tendens til å kjenne meg overansvarlig i relasjon til andre mennesker og min sårbarhet for kritikk fra andre.

Jeg har fått bedre forståelse for mine problemer og forsvarsmønstre, og var veldig bevisst på hva jeg ville jobbe med da jeg meldte meg på en av LINK Oslos selvhjelpsgrupper. For meg var det viktig at gruppen besto av mennesker med ulike problemstillinger. Jeg har erfaring fra å ha deltatt i grupper både med like og ulike problemstillinger før, men har tidligere hatt best erfaringer med grupper med ulike problemstillinger.

Jeg hadde behov for å «sosialisere» meg selv tilbake til hverdagen min, delta i eget liv på en mer aktiv måte, og det ble viktig for meg å gjøre dette ved å forholde meg til mennesker med ulike problemer i en gruppe. Jeg brukte selvhjelpsgruppen som treningsarena for å tørre å bli kjent med meg selv og de sidene jeg ønsker å endre i livet mitt. Utad kan jeg fremstå som en selv­ sikker, trygg, engasjert og veltalende person mens jeg innvendig ofte kjenner en stor utrygghet og lar meg styre av egne følelser. Jeg hadde derfor behov for å trene på å være utrygg, og bli bedre kjent med de følelsene som oppstod når jeg ble utrygg. For meg handlet dette om å våge å kjenne etter og å sette ord på det som føltes vondt og vanskelig til tross for at jeg kom i en veldig sårbar posisjon.

«Det var viktig for meg å trene på å forholde meg til mennesker.»

– Ingrid

Tilbakemeldinger og skam

Woman covering her face with both hands isolated

Jeg opplevde ofte skam som en følelse i gruppen, gjennom å våge og ikke vise den «perfekte» i gruppen. Kunne ta i mot kritikk fra de andre deltakerne og erkjenne at det handlet om det jeg sa eller gjorde og ikke hvem jeg var når de ga meg tilbakemeldinger. Dette var ikke gjort i en håndvending, og det var til tider ubehagelig å kjenne på denne skamfølelsen. Det var veldig vanskelig for meg å snakke om dette i selvhjelps­ gruppen, men jeg klarte etter hvert og «stå i» de vanskelige møtene når det oppstod. Dette førte på sikt til at jeg også kunne gi uttrykk for sinne som kom når jeg jobbet med skamfølelsen min, uten å føle meg slem eller vanskelig.

Jeg opplevde mer og mer trygghet

Jeg opplevde ofte at min indre kritiker terroriserte meg ved å fortelle meg at jeg hadde dummet meg ut og mistet ansikt overfor de andre. Jeg utfordret meg selv på dette og gikk på neste gruppemøte, selv om det var tøft, og opplevde omsorg og omtanke fra de andre. Det gjorde at jeg sakte, men sikkert greide å utvikle mer tillit og trygghet i meg selv. Den økte følelsen av trygghet ga meg en ny opplevelse av mestring som jeg tok med meg i hverdagen min.

Jeg ønsket å sette klare grenser uten å føle meg slem og vanskelig

En annen grunn til at jeg begynte i en selvhjelpsgruppe var at jeg ville trene på å sette klare grenser uten å føle meg slem og vanskelig. Jeg ønsket å kunne si fra på en god måte i stedet for å virke sint eller avvisende. Når jeg var i en sårbar situasjon og opplevde at jeg fikk kritiske spørsmål eller kommentarer fordi andre ikke forsto eller var opp merksom på det jeg snakket om, skapte dette et indre stress og følelsesmessig ubehag i meg selv. Jeg ble etter hvert klar over min egen grenseløshet også når jeg fikk denne opplevelsen. Etter hvert gikk det raskere og raskere fra jeg kjente følelsen av ubehag til jeg våget å ta dette opp med gruppen. Jeg har nå blitt flinkere til å kjenne etter hva jeg føler og til å lytte til egne behov. Det viktigste for meg er likevel å handle på det jeg kjenner som et behov. Det ble viktig for meg å ta ansvar for å jobbe med min egen prosess uten å gjøre de andre ansvarlige for mine følelser og reaksjoner. Når det f.eks. oppsto en konflikt, var min opplevelse og måte å håndtere det på mitt ansvar. Samtidig tenkte jeg igjennom hvordan jeg kunne gjøre ting annerledes og hva jeg trengte å endre på.

Hvordan forholder jeg meg til mine egne reaksjonsmønstre?

For meg har fokuset også vært på mine reaksjonsmønstre, hvordan jeg samspiller med og påvirkes av andre . Som et resultat av min oppvekst ut­ viklet jeg et autoritetsproblem og har en tendens til å komme i konflikt med andre med tilsvarende tema. Jeg kan nok til tider fremstå som ganske autoritær selv, og dermed virke provoserende på noen. Speilingen og tilbakemeldingen fra gruppen har gjort meg mer bevisst dette mønstret, og det er noe jeg jobber videre med . Min indre kritiker kan være ganske nådeløs, så jeger mer bevisst på å være selvkritisk på en positiv måte.

Med hjelp fra gruppen

Jeg har med hjelp fra gruppen blitt flinkere til å anerkjenne egne evner og prestasjoner. De andre deltakerne konfronterte meg med at min oppmerk somhet i hovedsak var «tunet» inn på negative eller kritiske tilbakemeldinger, og at jeg stengte ute eller fortrengte positive kommentarer og rosende ord. Dette bidro til at jeg nå ser meg selv og mitt levde liv i et mer positivt og selvaksepterende lys. Jeg er flinkere til å være stolt av det jeg har utrettet og det jeg får gjort.

Jeg er glad for at jeg ga meg selv denne muligheten

Jeg gikk i selvhjelpsgruppen i nesten to år og jeg er i dag glad for at jeg ga meg selv denne sjansen. Det er mye som fremdeles er «skummelt», men jeg håndterer det på en bedre måte i dag. Jeg blir ikke like satt ut og henter meg fortere inn ved å minne meg selv på at det er lov å feile. Jeg tenker at kritikk også kan være konstruktivt. Jeg har blant annet fått bedre kontakt med mine følelser. Det har ført til at jeg ble bevisstgjort egne reaksjonsmønstre, min familierolle, hva som trigger meg følelsesmessig og f.eks. hva som gjør meg sint eller når jeg føler meg avvist. Selvhjelpsgruppen var et sted der jeg kunne sette ord på det som var pro­ blematisk og trene på det som var vanskelig. Et sted der jeg turte, og våget, å være synlig. Jeg kom frem med det som var mitt, og viktig for meg. Det er viktig å presisere at min selv utvikling har skjedd og fortsatt skjer med små skritt av gangen, og at prosessen til tider har vært følelses messig tøff. Men jeg har blitt modigere og blir ikke lenger knust av å bli kritisert. For meg har det handlet om å tørre og våge og, ikke minst, å ville gi meg selv muligheten til å skape en bedre hverdag og mer positiv fremtid!

«Det er viktig å presisere at min selvutvikling har skjedd og fortsatt skjer med små skritt av gangen, og at prosessen til tider har vært følelsesmessig tøff. Men jeg har blitt modigere og blir ikke lenger knust av å bli kritisert.»

– Ingrid
/av

Fant hverdagsmotet gjennom selvhjelpsgruppe

– Jeg fant igjen gleden og tryggheten i meg selv, forteller Runar Fjellhaug om tiden han gikk i selvorganisert selvhjelpsgruppe.

Selvhjelp-Norge

Runar Fjellhaug forteller at han i dag gleder seg over at han i stor grad har lært å akseptere seg selv som den han er, og gjør det beste ut av livet. I høst gleder han seg til elgjakta med nærheten til naturen og fellesskapet i jaktlaget. Men slik har det ikke alltid vært.

En grytidlig morgen for fire år siden våknet han av mareritt, og forsto at han måtte gjøre noe med problemene som ødela nattesøvnen hans.

For Runar ble en selvorganisert selvhjelpsgruppe en viktig del av veien tilbake til seg selv og tryggheten. Svarene fant han i seg selv.

Tjenestegjorde i Afghanistan

Runar Fjellhaug er født og oppvokst på et småbruk i Sørum som yngst av fire søsken. Han har tatt over småbruket og bor der nå. Runar er landbruksutdannet og har vært bonde i flere år.

I 2009 og 2010 valgte han å dra til Afghanistan som stabsoffiser i det Nasjonale støtteelementet og var der i til sammen to perioder. Han forteller at det ble seks kister å sende hjem. Selv om Runar ikke selv var i noen konkrete skuddepisoder, fikk han livets realiteter tett på. I samme periode mistet han også begge foreldrene sine.

Afghanistan ble også hans første møte med selvhjelp gjennom makkertjenesten i Forsvaret.

– Vi ble oppfordret til å snakke med en fortrolig makker om vi hadde en tung dag. Det var stikk i strid med det jeg hadde lært i oppveksten, om at vanskelige ting ikke skulle snakkes om.

Runars bror døde før han ble født, men det ble aldri snakket om. Selv om det preget familien.

– Så etter 40 år lærte jeg meg endelig å snakke.

Ønsket om å snakke med en fortrolig likemann var det Runar falt tilbake på når han møtte veggen for fire år siden. Han erkjente for seg selv at han hadde problemer og trengte hjelp og støtte, men at den som måtte gjøre hovedjobben var ham selv.

– Da var det bare å gyve på med krum hals. Jeg tenkte – hvem kan jeg snakke med? Jeg fikk hjelp fra en psykolog fra Forsvaret. I tillegg leste jeg om selvhjelp på nettet, og selvhjelp klang veldig i meg. Du kan hverken lese deg til sannheten eller bli den fortalt av en ekspert. Du må erfare den sjøl, sier Runar.

Fikk hjelp i selvorganisert selvhjelpsgruppe

På nyåret i 2014 startet Runar i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Ingen fagperson ledet gruppa. At gruppa var selvorganisert vil si at den var selvstyrt, og at gruppa ble «ledet» av faste rammer og prinsipper for samtale i en selvhjelpsgruppe. Rammene og prinsippene bygger på 30 års erfaring med selvorganiserte selvhjelpsgrupper.

Runar forteller at ingen kjente hverandre i gruppa fra før. Det gjorde det trygt å sette ord på de innerste tankene og følelsene. Han og de andre i gruppa bodde i ulike geografiske områder og møttes ikke på butikken, og ingen kjente de andres venner eller familie.

Gruppa besto av to menn og tre kvinner som hadde ulike problemer. Noen hadde opplevd samlivsproblemer, andre hadde psykiske problemer eller opplevde utfordringer i arbeidslivet. Felles var at de hadde problemer de selv ønsket å gjøre noe med, sammen med andre som også ønsket å gjøre en endring i livet sitt. Gruppa møttes to timer hver uke i lokalene til Frivilligsentralen på Lørenskog.

– Det jeg tror vi lærte i gruppa var å akseptere oss selv for de vi er, i større grad enn før, sier Runar.

Gruppa var viktig fra første dag

Runar forteller at det var godt å ha et fast punkt i uka. Bare å komme dit uten nødvendigvis å si så mye. Det å ikke være alene. Lytte, reflektere, stille spørsmål. Ikke gi råd, men gjenkjenne sine egne følelser i andres opplevelser: «Den kjenner jeg igjen også»!

– For meg var gruppa viktig fra dag en – det at jeg ikke var alene lenger. De andre var ukjente og dermed ikke forutinntatte. De var på mitt parti og kunne etter hvert utfordre meg litt, og samtidig støtte meg. Det var godt å møte folk som virkelig forsto, fordi de kjente problemer på egen kropp. Jeg slapp å snakke til veggen, men møtte ekte mennesker. Og vi møttes som likeverdige. Vi hadde alle sammen mange livserfaringer å fordøye. Vi hadde kanskje ikke vært i maken situasjon, men vi kunne likevel dra paralleller til våre egne liv, forteller Runar.

Selvhjelp gjorde at annen hjelp fungerte bedre

I den selvorganiserte selvhjelpsgruppa var det systematisk jobbing med eget problem. Flere gikk også til psykolog samtidig.

– Selvhjelpsgruppa er et veldig fint supplement til annen behandling. Det kan være frustrerende med en psykolog som skal forstå deg i hjel. I en selvorganisert selvhjelpsgruppe er vi faktisk bedre i stand til å gi hverandre sånn passe motstand – enn en fagperson – fordi vi kjenner det så godt på kroppen selv. Temaer psykologen brakte opp, luftet jeg i selvhjelpsgruppa. Så jeg sier, ja takk, begge deler!

Runar forteller at psykologen merket at han tok tak selv og jobbet. Psykologen kunne ikke fikse Runar, bare støtte ham i hans prosess.

– I gruppa trente jeg på å prate om ting, og jeg fikk det frem i lyset. Det at jeg jobbet med meg selv i selvhjelpsgruppa ble en forutsetning for at hjelpa fra psykologen fungerte, jeg måtte selv ta tak i livet mitt.

Anbefaler selvorganisert selvhjelpsgruppe

Runar anbefaler andre å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Han trekker fram at det fine med selvhjelpgruppa var at han møtte medmennesker med livserfaring og som var genuint interessert i det han hadde å si.

Han sier det også var positivt å kjenne at han kunne hjelpe andre i deres prosess. At de møttes som likeverdige med utgangspunkt i eget problem.

– Det var viktig at vi ikke hadde med en fagperson i gruppa, vi møttes som likeverdige og alle måtte ta ansvar for at gruppa fungerte. Vi hadde ingen andre enn oss selv å støtte oss til – og vi var alle eksperter på oss selv. Det gjorde oss mer aktive, og at vi mobiliserte våre egne krefter.

Alle selvorganiserte selvhjelpsgrupper varer så lenge deltakerne opplever at den er nyttig for egen prosess. Gruppa til Runar varte i underkant av et år.

/av

Lever bedre med seg selv

– Noe av det beste er å oppdage at jeg faktisk bestemmer over mitt eget liv. Det er en overraskende sterk drivkraft, sier «Knut» (29 år).

Han har gått i en selvorganisert selvhjelpsgruppe ukentlig de siste to årene og jobber med eget problem sammen med andre. Problemet er ikke nødvendigvis borte, men han lever bedre med seg selv

Gruppemøte
Illustrasjonsbilde. Foto: Depositphoto.

Sammen med «Mona», «Bente» og «Geir» går «Knut» i en selvorganisert selvhjelpsgruppe i Trondheim, i et av lokalene til LINK Trondheim, Senter for selvhjelp og mestring. De er alle i slutten av 20-årene, jobber, søker jobber og studerer. De har kjærester og samboere.

Det var gjennom LINK Trondheim de hørte om muligheten til å jobbe med egne livsproblemer i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Denne muligheten grep de. At gruppa er selvorganisert betyr at den er selvstyrt, og at de «ledes» av faste rammer og prinsipper for samtalen.

Ulike problemer – felles følelser

Da de startet i gruppa var utgangspunktet at de ønsket å gjøre en endring i livet. «Mona» kjente seg deprimert, men ønsket å være noe mer enn depresjonen sin, ønsket ikke å bli satt bås. «Geir» følte seg ulykkelig, mens «Bente» opplevde at hun ofte ble usikker og hadde lav selvtillit. «Knut» ønsket å akseptere seg selv mer.

Selv om problemene de har i utgangspunktet er forskjellige, kan de likevel kjenne seg igjen i hverandres følelser og tanker.

Når de møtes sitter de på et grupperom rundt et arbeidsbord. De starter med å ta en runde slik at hver enkelt sier fra om de ønsker å ta opp noe. Fokus er her og nå – herfra og fremover. Det er ingen koseklubb. Til tider er det hard jobbing.

Temaer de snakker om kan være det å kjenne på stress, utrygghet, redsel for å ikke prestere godt nok, forhold til andre nære mennesker, sorg, hvem er jeg – hva må jeg leve med og hva kan jeg gjøre noe med?

– Vi kan ta opp alle mulige temaer som berører oss. Og det er lettere å dele her fordi vi ikke omgås privat. Det jeg sier blir i gruppa, sier «Knut».

Får mer nytte av annen hjelp også

Mange ganger i livet har «Knut» opplevd at andre bestemmer over ham, og definerer hva som skal være målet hans.

– I gruppa lærer jeg å stille spørsmålene selv, og sette målet selv. Gjør jeg det jeg selv ønsker? Gjør jeg ting med utgangspunkt i meg selv – eller ut fra hva jeg tror andre forventer eller bestemmer? I gruppa står jeg fritt og bestemmer helt selv. De andre bestemmer ikke over meg. Men de går ved siden av meg. Det er sykt mye hva gruppa gir meg. Her maser ingen på at jeg snart må fikse problemet mitt, sier «Knut».

For øyeblikket får han bistand fra NAV og helsevesenet. Han opplever at han får mer nytte av den offentlige hjelpen fordi han går i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa samtidig.

– Å gå i gruppa er faktisk en forutsetning for at jeg kan nyttiggjøre hjelpa jeg får andre steder. Her har jeg blitt bevisst at jeg selv bestemmer og at jeg selv må ta tak i livet mitt. Ingen kan gjøre jobben for meg. Å bestemme selv er en overraskende sterk drivkraft, sier han.

Ledes av rammer og prinsipper for gruppesamtale

Da gruppa startet ble den igangsatt av LINK Trondheim, Senter for selvhjelp og mestring. Gruppa fikk opplæring i rammer og prinsipper for god samtale i selvorganiserte selvhjelpsgrupper. Rammene og prinsippene bygger på nær 30 års erfaring med grupper som leder seg selv.

Etter en kort igangssetting har gruppa styrt seg selv. Og de forteller at gruppa har fungert godt. Det er rom for alle. Og det er godt å møtes som likeverdige og snakke med andre som vet hva det handler om. Ingen kritiserer eller dømmer. Ingen forventer at de andre skal løse problemet de har – de er der for å håndtere sitt eget.

«Mona» husker godt legens første reaksjon når hun fortalte at hun gikk i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Er det ingen som leder dere? Og hva kan vanlige folk gjøre for deg?

Hun forteller at det er godt å bli utfordret av andre som er like interessert i å utvikle seg som hun er. At hun trenger de andres øyne for å se seg selv bedre.

– I gruppa møtes vi fordi vi alle har utfordringer vi ønsker å gjøre noe med. Vi er likeverdige. Det gjør at gruppa er et fint sted å være.

«Knut» sier at selvhjelp for ham er egofokus på en positiv måte. Når han reagerer på noe av det for eksempel Mona forteller, snur han fokuset mot seg selv. Hvilke følelser ble vekket? Og hvorfor? Hva forteller de om ham selv?

– Jeg legger merke til mine egne tanker og følelser og blir mer kjent med meg selv, sier han.

Lettere å håndtere problemene

«Knut», «Mona», «Bente» og «Geir» forteller at gruppa er et unikt sted å øve seg på å sette ord på det som er vanskelig. Problemene blir ikke nødvendigvis borte, men de blir etter hvert lettere å håndtere.

– Her er det trygt å sette ord på det jeg synes er vanskelig. Ingen dømmer meg eller dytter på meg gode råd i beste mening. Etter et møte føler jeg at jeg har kommet litt videre. Ting blir klarere for meg, lettere å håndtere. Jeg har for eksempel slitt med å ta ordet sammen med andre. I gruppa er det rom for alle, og jeg har fått øve meg på å ta plass. Jeg har blitt flinkere til dette både i gruppa og i andre sammenhenger, sier «Bente».

Ofte handler det også om å akseptere seg selv. Noe kan kanskje ikke endres. For eksempel er «Bente» perfeksjonist. Det har hun lært seg at hun må leve med.

– Men å være perfeksjonist gjør at jeg ofte kan bli stresset. Jeg kan ikke forhindre at stresset kommer, men nå vet jeg hva det handler om, og har jeg lært meg å leve bedre med det. Jeg aksepterer at det er slik, forteller «Bente».

«Mona» kjenner seg igjen i dette:

– Jeg skal skrive en master, og kan ikke få hjelp av gruppa til å skrive den. Men jeg kan få hjelp til å sette ord på følelsene og tankene som er vanskelige for meg. Masteren er der fortsatt, men jeg håndterer meg selv og masteren på en bedre måte.

Er rollefrie i gruppa

Gruppa sier at det fine med gruppa er at de kan komme akkurat som de er, de trenger ikke være gode i noe, og de kan legge fra seg andre roller de har i hverdagen.

– Jeg kan være helt meg selv i gruppa, jeg trenger ikke være en annen enn den jeg er. Jeg har blitt snillere med meg selv. Godtar at det er greit å både være litt lat og egoistisk en gang i mellom, for eksempel. Aksepterer meg selv mer. Tenker at «det er ikke så farlig». Det er nyttig å ha et sted der jeg kan øve på å være mer meg selv. Jeg trenger det, sier «Mona».

«Knut» forteller at for ham er gruppa angstdempende.

– Jeg kan komme på et møte og være stresset. Så setter jeg meg ned, puster, og spør meg selv hva stresset egentlig handler om. Kanskje det faktisk er sorg jeg egentlig kjenner når jeg borrer i det. For meg er gruppa nyttig hver uke, og gjør at jeg har bedre kontakt med følelsene mine. I gruppa er jeg rollefri. Her kan jeg være den jeg er uten stress. Mitt mål er å bare være den jeg er. Her oppdager jeg en måte å være meg selv på som jeg kan bruke utenfor gruppa også.

«Geir» forteller at han sitter igjen med en følelse av at han får det bedre, istedenfor å synes synd på seg selv. Han får ikke direkte mestringsfølelse av å gå i gruppa, men aksepterer mer seg selv.

– Det er lettere å leve med meg selv, forteller Geir.

Anbefaler selvorganiserte selvhjelpsgrupper

De fire i gruppa anbefaler gjerne andre å gå i en selvorganisert selvhjelpsgruppe.

– Det er unikt å gå i en slik gruppe. Jeg har ikke tilgang til denne åpenheten andre steder. Jeg har mange å snakke med, men her kan jeg være helt meg selv. Og jeg har mulighet til å skape meg selv på nytt. Det er befriende, sier «Mona».

Bente peker på at mange kanskje tror de må ha et stort problem for å jobbe med seg selv i en selvhjelpsgruppe.

– Men det er feil. En selvorganisert selvhjelpsgruppe er åpen for alle. Det er ikke krav om diagnose eller spesifikke problemer. Eneste kravet er at du selv ønsker å jobbe med problemene dine, og at du er villig til å snakke om dem, sier «Bente».

Ønsker du å starte i en selvorganisert selvhjelpsgruppe?

Det er mulig å gå i selvorganiserte selvhjelpsgrupper i hele Norge. Store byer som Trondheim og Oslo har egne LINK, som er sentre for selvhjelp og mestring. Hos LINK Trondheim er Kjersti Huseby koordinator, og tar imot henvendelser og setter i gang selvorganisert selvhjelpsgruppe. Det var Kjersti som satte i gang gruppa til Knut, Mona, Bente og Geir.

Kjersti forteller at mange tar kontakt eller går i gruppe for «hverdagsproblemer» som for eksempel sorgreaksjoner etter dødsfall, overgang med å flytte hjemmefra og være student, vansker i det sosiale livet, lav selvtillit og selvbilde, ulike sykdommer, tap av jobb.

– Er du nysgjerrig på å skape endring i eget liv, gjøre noe selv – ikke vær redd for å ta kontakt. Det er ikke bindende å ringe og ta en prat.

På nettsidene våre finner du oversikt over kontaktpunkter for igangssetting av selvorganiserte selvhjelpsgrupper over hele landet. Du kan også ta kontakt med våre distriktskontorer for mer informasjon. 

Om «Knut», «Mona», «Bente» og «Geir»

De har alle fortalt sine nærmeste at de går i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. I denne artikkelen velger de å være anonyme, og navnene er derfor endret.

/av

Følg oss på sosiale medier

Selvhjelp Norge

Postadresse:
Lilletorget 1, 0184 Oslo
Om oss

Kontakt

post@selvhjelp.no 
Kontaktside