Anerkjente ikke problemet

I januar 1992 mistet Gro Levorsen (55) storebroren sin. Familien taklet sorgen på hver sin måte, men alt var ikke som det burde ha vært.

– Broren min døde av en overdose. Obduksjonsrapporten viste at han hadde tatt heroin og piller, og drukket alkohol i tillegg, forteller Gro. Broren hennes hadde flyttet fra hjembygda, men var hjemme i jula 1991. Det var siste gang familien så 34-åringen i live. Dødsdatoen hans ble satt til 10. februar 1992.

Dysset ned

Broren til Gro begynte å ruse seg allerede tidlig i tenårene. Da var hun bare syv-åtte år gammel. – Broren min startet med hasj og endte opp som heroinist. Som tjueåring fikk han en treårig dom og sonet på Ullersmo. Da han kom ut igjen var broer brent og dører stengt, og han jobbet knapt etter fengselsoppholdet, forteller hun. Familien snakket rundt det at broren var rusavhengig, men de gikk aldri helt inn i det. – Det førte til at det ble litt vanskelig over tid fordi det gjorde at det aldri ble helt anerkjent som et problem, sier hun.

I oppveksten opplevde Gro at foreldrene skjulte brorens rusavhengighet for henne. – Jeg var liten, men jeg skjønte jo at det var noe som skjedde og at det ikke var bra. Barn kjenner på «stemninger» og det går ikke an å lure dem, sier hun. I familien hennes skulle det hele dekkes over og dysses ned. I dag vet Gro at dette er en vanlig måte å takle krisesituasjoner i mange familier. – Jeg tror at mange foreldre som opplever noe slikt ikke snakker om problemene, og kun snakker om overfladiske ting i stedet som et slags selvforsvar på grunn av alle de vanskelige følelsene omkring det. De tenker nok mye på hvor de som foreldre trådte feil, sier hun.

Gro er opptatt av å formidle at alt er med på å forme oss. Hun har selv fått erfare hvilke følger overfladisk prat om, og neddyssing av, problemer kan få for barn på sikt. – Basert på mine erfaringer mener jeg at det er riktig og viktig å involvere barna, til en viss grad, i slike problemer. Det er viktig at ungene skjønner hva som skjer og hvorfor, slik at de kan føle seg trygge. Barna vil jo på et visst tidspunkt uansett oppdage at det som skjer i familien ikke er normalt og at det ikke er slik det skal være, påpeker hun.

Ble avvist

Det er en selvfølge at hele familien trenger hjelp til å håndtere en vanskelig situasjon som dette på best mulig måte, og til det beste for alle parter. Men verken under brorens mangeårige avhengighet, eller etter hans død, var det noen i hjelpeapparatet som fulgte opp familien til Gro. Nå i etterkant ser hun at hun som barn hadde trengt det. – Jeg hadde behov for å bli sett av hjelpeapparatet. Jeg trengte å få en anerkjennelse fra noen om at dette var et problem også for resten av familien min, og at noen kunne hjelpe meg og oss med det, sier hun.

Som voksen har hun forstått at foreldrene hennes vekslet på å være bekymret for, og engasjert i broren hennes. På den måten var det alltid en forelder som var «på» og tilgjengelig for søsteren hennes og henne selv, og en som var «av» og bekymret for broren. Som liten var hun ikke klar over dette, og hun kunne aldri vite hvem av foreldrene hennes som var «hvor» i dette systemet. Det skapte en utrygghet for henne. – Jeg husker at jeg lurte på om det var noe jeg gjorde galt, og i så fall hva, ettersom jeg opplevde å bli avvist av foreldrene mine, forteller hun.

Gro har alltid følt at hun ikke har strukket til, at hun ikke er god nok. – I tillegg har jeg vært veldig utrygg og hatt sosial angst. Ironisk nok er oppmerksomhet det verste jeg vet, for nå i ettertid ser jeg jo at det å bli sett som pårørende nettopp var det jeg trengte som liten, forteller hun.

Nyttig å gå i en selvhjelpsgruppe

Gro tror det har blitt lettere å snakke om det å være pårørende til rusavhengige de siste årene, men at temaet fortsatt er tabubelagt. – I dag er det litt mer ufarliggjort. Vi er mer opptatt av at vi alle bare er mennesker, slik var det ikke før. Det var veldig mye vanskeligere å prate om det da, forteller hun. Erfaring viser at det å gå i selvhjelpsgruppe kan være godt og hjelpsomt for folk som opplever stigmatiserte eller tabubelagte problemer. Gro går selv i en selvhjelpsgruppe. Der får hun luftet og delt ting med andre som har tilsvarende erfaringer. – Jeg opplever at det er trygt der og at jeg blir møtt med forståelse, uten at vi graver oss ned i problemene. Det synes jeg er godt. I tillegg er det godt å vite at vi kan snakke åpent ettersom det vi deler er taushetsbelagt, sier hun.

Gro har også vært i en stor prosess i løpet av det siste halvannet året. Det har bragt henne et langt skritt videre i livet. Det at hun sa ja til å være involvert i en filmproduksjon om pårørende til rusavhengige førte til at hun ble «presset» til å gå gjennom en del ting og hendelser i livet sitt. – Jeg grep den muligheten uten at jeg visste hva jeg gikk inn i. Det viste seg å være en veldig befriende greie, selv om det ikke var en udelt god opplevelse, sier hun.

I løpet av denne tiden har hun også blitt forespurt om, og sagt ja til, å forelese om temaet for barnevernsstudenter på Høgskolen på Lillehammer. – Det å stå foran folk og snakke høyt om dette var langt utenfor min komfortsone, men det hjalp meg å sette mye i livet mitt på plass. Alt dette jeg har vært igjennom det siste halvannet året har vært en slags selvhjelp for meg, forteller hun.