Det er utfordrende, og det går bra – en stemningsrapport

Sist oppdatert: 17 juli 2020.

Dette er en samtale mellom tre mødre om hvordan denne tiden har vært: hva er utfordrende og problematisk, hva er fint og verdifullt, hva er overraskelsene? Her er deres refleksjoner etter mange uker med pandemi, hjemmeskole og nettmøter (mai 2020).

Ideen til denne artikkelen ble til i forbindelse med den internasjonale familiedagen, 15. mai. Lite visste vel FN da denne dagen ble etablert (1993), hvor aktuelt temaet en gang skulle bli for alle familier, i alle land - samtidig.

Samtalen er med virkelige mennesker, men her er de anonyme. Vi kan kalle dem Kristin, Elin og Hanne. Til sammen har de hatt tre ektefeller/samboere, 11 tenåringer/unge voksne og to hunder i heimen nesten permanent i mange uker.

Hvordan har det vært?

På spørsmålet svarer de umiddelbart: – Det har gått over all forventning og bedre enn forventet. – Jeg ville trodd at jeg skulle ha klikka, men jeg har faktisk ikke gjort det, sier Kristin – Det har vært masse positivt.

Nedenfor skal vi høre at historien allikevel er litt mer nyansert.

Startproblemer

Hanne: – Det var litt startproblemer med å konsentrere seg om jobb og følge opp barn samtidig. Noen må følges opp tett, mens andre er mer selvgående. Denne overgangen til en ny hverdag var ganske krevende. Da klikket det litt innimellom.

Alle mødrene føler et ekstra ansvar for fellesskapet og infrastrukturen i hjemmet, et ansvar som er annerledes enn før og tapper energien i hverdagen.

Alle mødrene har russ i år, så samtalen går over på Bent Høies "tale til ungdommen". Høie roste ungdommen for å akseptere den nye hverdagen og følge reglene. Det er flott, men samtidig kan det være sårt for de ungdommene som sliter på forskjellige måter, som er isolert eller syke – de som blir fratatt hele eller deler av den ungdomstiden Høie sier leves her og nå.

På den annen side: Denne tiden har også gjort det mulig for mange ungdommer å lade. Kanskje har situasjonen bidratt til mindre stress for noen... Du kan ikke lenger være "over alt", hele tiden, og nå har vi alle fått anledning til å lade – uten å gå glipp av noe.

Sosiale fellesskap

Kristin: – Jeg er veldig sosial derfor var starten av denne perioden kjempevanskelig. Særlig den første perioden manglet vi muligheten til å omgås venner og dele og lære av hverandres utfordringer. Så kom jeg inn i nye rutiner og fant jeg meg i at sånn er det. Mine pusterom har vært utendørs i naturen, ikke inne.

– Vi har en ekstrem evne til å omstille oss når vi er i en situasjon vi ikke kan gjøre noe med. Hanne og mannen har truffet venner på nettet. - Ikke fysisk, men allikevel en måte å møtes på vi aldri ville tenkt på før. Familien har også hatt flere felles turer i naturen enn ellers. Ungdommene ville normalt ikke vært like mye med når andre aktiviteter konkurrerer med familielivet.

Felles mat og måltider har fått en større plass. Hos Elin har de fordelt ansvar for middag, handling og tilberedning. Det gir læring, mestring og arbeidsfordeling i heimen. Dagens høydepunkt er middagen!

Det er vi voksne som har slitt mest

Illustrasjonsfoto: Depositphotos

Som samtalen går og vi begynner å "huske felles", kommer vi også på stunder med frustrasjon og oppgitthet. – De adferdsmønstrene og konfliktområdene vi hadde før pandemien er selvsagt med inn på hjemmekontoret. De blir mer forsterket og vi har måttet jobbe med å bli litt mer felles i "dine og mine"-barn-situasjonen for eksempel, sier Hanne.

Ungdommene har stort sett klart seg selv, med litt ekstra støtte her og der. Men det ser ut til at det er de voksne relasjonene som er mest utfordrende. Hvorfor det?

– De "mønstrene" vi har med oss fra tidligere i livet og inn i relasjonene våre påvirker hvordan vi er sammen, snakker sammen og agerer. Det er også her det gnisser og gjør vondt når vi lever så tett. Ting som var vanskelig fra før blir vanskeligere da. Uheldige mønstre som har vært i mange år blir tydeligere nå, og de er vanskelig å bryte, oppsummerer de tre.

– Vi har med oss vår historie fra oppvekst og fortid. Ofte påvirker dette oss og måten vi omgås og uttrykker oss på. Det kan bli kulturkrasj, sier Elin. – Det å bli kjent med seg selv og hverandre med hver vår historie er viktig. Det unnskylder ikke at vi oppfører oss uforståelig, men kan bidra til forståelse og forklare hvorfor det skjer.

Pusterommene blir borte når alle er på samme sted – hele tiden

Hanne: – Noen ganger trenger jeg å få litt avstand for å skjønne hva som skjer, men det er ikke så mye mulighet for å være alene. De små luftehullene vi ellers har: på vei til jobb eller annet er ikke der nå. Nå er det mer intens, og selv på tur har jeg med meg et eller annet familiemedlem "på slep".

Da vi gikk inn i denne perioden, visste vi ikke hvor lenge det skulle vare. Nå skjønner vi at det vil det være annerledes også en stund fremover.

Å romme uro

Hanne snakker om uro: – I denne tiden er vi mer overlatt til å kjenne på uro av forskjellig slag, siden vi ikke så lett kan rømme fra den. Vi har måttet øve oss litt på å romme den uroen som kommer, for automatikken når det smerter er å rømme eller distrahere hjernen for å komme unna. Man blir sliten av å fortrenge og flykte.

Selvhjelp i hverdagen

Vi som er aktive med selvhjelp vet godt hvilket ansvar vi har og hvilke verktøy vi kan bruke. Vi vet at det lønner seg å snakke sammen når ting skurrer. Klarer vi det når det også kommer til det som er virkelig vanskelig?

– Jeg kan ha gode og nære samtaler, men når det kommer til mitt og mine problemer i mine nære relasjoner kan det gå helt i svart. Da er det mye vanskeligere å ta i bruk selvhjelp, sier Elin. – Tidligere prøvde jeg å holde munn og håpe på at det gikk over. Men det har jeg sluttet med. Nå sier jeg i fra og prøver å sette ord på problemet. Det er litt plagsomt for familien. Når jeg sier ifra må jeg også tåle at de andre har sin opplevelse av situasjonen. Det kan skape noen ugne situasjoner da jeg pirker borti noe som kan være ubehagelig å høre. Når jeg sier fra så er det fordi det er viktig for min selvrespekt, og fordi jeg vil at andre skal vite hvor de "har meg". Da slipper de å lure på hva som er galt. Slik åpenhet gjør det mulig for de andre i husstanden å gjøre det samme når det er nødvendig.

– I familien handler det ikke bare om meg, men om OSS sammen. Hverdagslige ting som å dra mye av lasset alene resulterer noen ganger i en følelse av "å bli tatt for gitt", å ikke bli sett. Det er tappende, og samtalen om dette er så vanskelig. Denne følelsen av å bli tatt for gitt berører, og kan skyldes mange ting, både hos meg selv og hos den andre. Eller en kombinasjon, fortsetter Elin.

Kristin sier ifra ganske raskt til vanlig. – Så jeg har øvd på å være tålmodig. Jeg føler også at hovedansvaret er på meg, og det bli veldig synlig i en situasjon som dette.

Hanne forteller at hun øve seg på å spørre på en hyggelig måte. – Ikke bare forvente at andre skal forstå hva som er nødvendig å gjøre – vi har forskjellige grenser, forskjellig standard. Så vi må finne balansen mellom MÅ og KAN. Hva som er godt nok.

Elin:– I par-relasjonen er jeg ikke alene. Jeg er avhengig av at andre er på samme "nivå" for å få til en god relasjon mellom to. Når samtalen blir en diskusjon, ikke refleksjon, og målet er å vinne diskusjonen blir det ofte utmattende. Det å få til en konstruktiv samtale er vanskelig. Det hjelper ikke at jeg prøver når vi ikke har den samme inngangen til problemet. Med det er også en prosess: selv om det ser ut til å stå i stampe, kan det allikevel gå fremover når tiden får virke litt.

Alle mødrene har med seg selvhjelpsforståelsen og kunnskapen i hverdagen, men det er ikke så lett å beskrive akkurat hvordan den brukes, men vi er enige om at "totalpakka" av det vi kan om selvhjelp styrker oss i denne tiden.

Endring

Vi vet at hvis det skal skje en endring, må noen ta ansvar. Jeg må ta ansvar for mitt. Jeg kan endre meg, men det skjer i en kontekst med andre. Jeg blir til sammen med deg. Så hvis flere skal endre seg må vi jo være enige om det, sånn noenlunde samtidig. Det er her det kan bli vanskelig. Det å komme i god dialog er starten. Å anerkjenne den andre og at vi har forskjellige utgangspunkt og perspektiver. Vi må gi noe for å få noe – vi må legge noe i potten – og det skal ikke vinnes, men deles.

Felles forståelse for utgangspunktet kan være en start og til det kreves erkjennelse av at vi har et problem, aksept for den andres opplevelser og vilje til å gjøre noe med situasjonen. Det er så lett å si disse tingene, men mye vanskeligere å gjøre. Derfor sier vi ofte: "Selvhjelp er enkelt, men ikke lettvint." Det er lett å forstå i teorien, men mer utfordrende å gjøre i praksis. Bevisstheten rundt slike prosesser og noen praktiske verktøy i sekken gjør oss uansett bedre rustet til å bidra i egne liv.

Ting er vanskelig …

Det er mange som har det vanskelig: de som lever i dysfunksjonelle familier, de som er ensomme, ungdommer som har utfordringer fra før, kan bli mer sårbare i en truende og uforutsigbar tid hvor gamle rutiner er snudd på hodet.

Mange ting som er vanskelig under normale forhold – blir en ekstremøvelse når omgivelsene blir ustabile og fremtiden usikker. Det er helt normalt å kjenne at livet er problematisk. Alle kjenner på det innimellom. Men da er det også viktig å huske at det finnes muligheter for å komme i kontakt andre og styrke seg selv. Det finnes alltid et HÅP!

… men det er også mye bra

– Her og nå har vi akseptert at situasjonen og landet i det, sier Kristin. - Ikke alt må følges opp på alle kanter hele tiden. Nå er det også rom for å ta vare på hverandre og seg selv uten at alt må være arrangert. Det er noe positivt med at vi har fått lov til å stoppe opp, hvis man tar det det rommet. Det er et egenansvar som er vanskeligere når dagene er hektiske, selv om det er akkurat det vi trenger da. Denne tiden har også vært et kjærkomment avbrekk, for vi har ikke noen spesielle bekymringer hos oss, om helse eller jobb, sier hun.

I de tre familiene har alle beholdt jobbene sine og ingen har blitt virussyke så langt. Selv om noen av barna har utfordringer med seg inn i pandemien sier Kristin: - Vi har mange ting å være takknemlig for. “Tell godene”, sier Hanne, et sitat hun har arvet fra sin mor.

Livet er opp og ned, kanskje bare litt mer av alt som var før... Det som var problematisk før er problematisk fremdeles og det som var gledelig før er fint fremdeles. Kanskje har vi reetablert gleden over enkle ting og kanskje har vi kjent på noe nytt og vanskelig.

I skrivende stund er de mest alvorlige begrensningene i samfunnet i ferd med å løses opp. Vi nærmer oss mer normale tilstander og kan møtes mer som før. Men det er allikevel et stykke frem til det vi kalte normalt og det finnes fremdeles usikkerhet om fremtiden – om helse, jobb og utdanning.

Vi er i en slags normalt unormal situasjon. Vi har erkjent og tilpasset oss. Så må vi prøve å holde ut også fremover, ta de forhåndsregler som anbefales og passe på hverandre.

FNs internasjonale familiedag understreker den viktige rollen familien har i å skape trygge og gode liv. Den internasjonale familiedagen er en anledning til å lære mer om de sosiale, økonomiske og befolkningsmessige prosessene som påvirker familien. Familien danner utgangspunktet for alt sosialt liv og skal sørge for at alle familiemedlemmene har det godt.

Del på sosiale medier
Facebook
Twitter
LinkedIn
Wordpress Social Share Plugin powered by Ultimatelysocial